Let me take you by the hand

and lead you through the streets of London

Det var Ralph McTell som sang det, og Finn Kalvik som tok opp den norske tråden. De var mest opptatt av de ensomme menneskene i storbyen, og i juli 2016 kunne det vært et symbol på at britene valgte brexit og dermed ensomheten overfor resten av Europa.

Men her og nå er vi mest opptatt av musikken, av de musikalske sporene du kan finne på en runde gatelangs i London. Det er ikke få – det er flere pophistoriske spor i London enn i noen annen by i verden. Den eneste som er i nærheten er New York.

I de siste tiårene har populærmusikkens historie blitt en turistindustri, med organiserte turer og guidebøker. Men en kan godt forske på egen hånd. Musikkredaksjonen hadde forleden en søndag formiddag å slå i hjel og pønsket på hvilket kjent platecover vi skulle gjenskape, og da ikke de

opplagte: fotgjengerovergangen på Abbey Road,

Ziggy Stardust-poseringen i Heddon Street.

Finnes fortsatt trappen The Clash poserte på i Camden til coveret på debutalbumet, spurte en. Camden virket uansett som en super idé en solskinnssøndag i juni, så vi snublet lenge rundt i de turistinfiserte irrgangene i det som pleide å være et hippie- og punkermekka, før vi fant vårt mål.

Øverst i det eldste og fortsatt kuleste markedet, Stables Market, ligger Cuban-bygningen; og der var trappa. Vi er heldige som rår over en «noe» over gjennomsnittet dyktig fotograf, og etter litt prøving og feiling var vi The Clash 40 år etter. Vi var bare gutter den gang originalbildet ble tatt (og en av oss knapt nok det), og er tydeligvis fortsatt bare gutter.

Mange av rockens største band kommer fra London. Spesielt på 60-tallet, med The Rolling Stones, The Kinks, Who, Small Faces. The Beatles hadde også London som base fra 1964 og fremover og har satt en masse spor i Europas største by. Punken et drøyt tiår senere var like London-dominert, og skal jeg velge selve London-bandet, må det nok bli The Clash.

Du kan traske i London i ukevis med Clash-referanser som utgangspunkt. Du kan begynne og slutte i vest, der bandet øvde i starten i Mick Jones' bestemors leilighet i nittende etasje i et høyhus i Harrow Road- og til Acton Town Hall der bandets to ledere Mick Jones og Joe Strummer spilte sin siste konsert sammen.

Du kan rusle til toppen av Portobello Road, i den mest ødslige delen av den legendariske markedsgaten under konstruksjonene til motorveien Westway – og synge med dem:

London's burning with boredom now

The people are sitting home

Watching television

og se for deg kvartetten henge der i 1976–77. Du kan ta turen ned til Hammersmith Apollo, og tenke tilbake til «White Man in Hammersmith Palais» og føle på hvor viktig innvandrerkulturen og reggae var for The Clash og punkens utvikling. Skjønt nå møter du mest polakker i Hammersmith. Så lenge det varer. De lager gode pølser, polakkene. Jeg er ikke like sikker på musikken deres.

Dra så helt sør, til Brixton, og nynn på en av Clash' beste og viktigste låter «Guns Of Brixton» – som omhandler de enorme rasemotsetningene og opptøyene der på tampen av 70-tallet. Da kan du også rusle langs markedet på Electric Avenue og danse til Eddy Grants låt av samme navn, som omhandler de samme opptøyene:

Now in the street, there is violence,

And a lots of work to be done

Sør-London er mer enn The Clash, og du legger ned friske blomster ved barndoms-hjemmet til bydelens største sønn, David Bowie, i 49 Stansfield Road. Mens du er på gal side av elva, ta en lang svipptur helt vest til monumentet der Bowies glamkollega og London-kompis Marc Bolan ble drept i trafikkulykke, i Queen's Ride ved Gipsy Lane i Barnes.

As long as I gaze on

Waterloo Sunset

I'm in paradise

Det er skrevet mange fine sanger om London, men hvilken som er den aller fineste er ikke gjenstand for debatt. «Waterloo Sunset» kan fornemmes om du rusler elvelangs på South Bank og så over Waterloo Bridge ved solnedgang. Men skal du virkelig til The Kinks-land, så må du helt nord, til Muswell Hill, til huset 6 Denmark Terrace der brødrene Ray og Dave Davies vokste opp, mens puben avbildet på coveret til «Muswell Hillbillies», Archway Tavern, ligger i gata med samme navn et par kilometer unna. Nærmeste nabo til puben er kafeen bandet møttes på i ungdomstiden. Nå er det en kinarestaurant i de lokalene, der gjengen av nostalgiske grunner plasserte sitt siste møte om mulig gjenforening for fem år siden, ikke lenge før originalbassist Peter Quaife døde, og planene ble skrinlagt.

Like sørvest for Camden ligger Londons mest bejublede høydedrag, med utsikt til London Zoo, Regent Park og resten av værda. The Beatles skrev om Primrose Hill i «The Fool on the Hill», Nick Drake i «Paradise», John og Beverly Martin og også Loudon Wainwright III i hver sin låt med navnet «Primrose Hill» og Blur i «For Tomorrow» - etter at vokalist Damon Albarn oppdaget at hans foreldre hadde bodd der med The Beatles som naboer.

Adskillig færre har laget sanger om Little Ilford Park et stykke østover. Til gjengjeld er det få poplåter som er flottere enn The Small Faces' «Itchycoo Park» - som omhandler det jazztobakkstinne miljøet i Little Ilford Park midt på 60-tallet.

Her er jeg strengt tatt bare ved innledningen til en planlagt tur gjennom Londons rocke-minner, men har innsett at jeg må begrense meg grundig. Og hva jeg skal prioritere?

«I Don't Want To Go To Chelsea», sang Elvis Costello - og jeg er enig. I hvert fall om vi snakker fotball. Men King's Road er tilnærmet endeløs og med betydelig flere kjedelige partier enn en forestilte seg den gang det var hippienes og så punkernes paradegate.

Jeg må uansett heller prioritere Soho med tilliggende herligheter, bydelen i London med flest rockeminner per kvadratmeter, men tiden er gått og plassen er brukt opp, så den tråden må vi ta opp senere i sommer.

1. The Clash: The Clash (1977) De har kanskje laget enda finere album, men ingen som slår London-nerven av rastløs aggresjon som debuten. Spesielt om du får tak i den amerikanske versjonen, med singlelåtene «White Man In Hammersmith Palais», «Complete Control» og «I Fought The Law».
2. The Kinks: Muswell Hillbillies (1971) De har kanskje laget enda finere album, men ingen som formidler oppvekst og dagligliv, drømmer og slit i Nord-London som denne særegne og undervurderte countryrock-plata.
3. Amy Winehouse: Back To Black (2006) Så flott at Amy rakk å lage et tilnærmet genialt album før sin altfor tidlige død. London er festbyen fremfor noen, og denne tar stemningen en sen kveld i Camden på kornet.
Ble turistattraksjon: Amy Winehouse jobbet i markedsboder i Camden før hun ble en av verdens største popstjerner. Nå har hun endt opp som statue i sitt gamle miljø.
Luftig lunge: Primrose Hill i Nord-London er besunget av artister som The Beatles og Blur.