Et drama om en kreftsyk, døende mann låter som en film å stålsette seg for, men det er lett å forstå at spansk-argentinske «Truman» har blitt en festivalgjenganger av en film med evne til å bevege og sjarmere et ganske bredt publikum. Det hjelper inngangen til historien at hovedpersonen tilsynelatende er mest bekymret for hvem som skal ta seg av hunden Truman når han dør. Dessuten at den eminente argentinske skuespilleren Richardo Darin spiller en av hovedrollene.
Darin spiller en kreftsyk skuespiller i Madrid som får besøk av en gammel venn bosatt i Canada. Dyktige Javier Cámara, kjent fra flere av filmene til Pedro Almodóvar, spiller den gamle kompisen som kommer for å ta farvel med sin syke venn, med ei langhelg til rådighet for sosialt samvær på tampen. Spillet mellom hovedrollene, er sammen med bruken av hunden som har gitt filmen tittel, dramaets store fortrinn.
Miljøskildring fra barer og møtesteder for vennene i Madrid bidrar også til noe av den menneskelige varmen og sjarmen som gjør «Truman» til en solid film, selv om noen av sidesporene og sidehistoriene gjør den litt for utflytende. Som drama om en kreftsyk mann som ønsker å avslutte behandlingen er «Truman» annerledes, mindre vond og problematiserende enn filmer med lignende tema.
Skildringen av det usagte, men innforståtte mellom venner og særlig grepet med å gjøre den store, gamle hunden til en rørende utgave av «elefanten i rommet» gjør «Truman» til et komprimert, severdig buddy-motstykke til «Et helt halvt år».
