De én gang så stolte Karolinerne gjør en retrett mer grufull enn noen kunne ha forestilt seg. Tusenvis av soldater ligger igjen i fjellet, hvor snøstormen ble en nådeløs motstander. Verre enn norske soldater var møtet med «kylan». De overlevende sliter seg mot grensen, noen øyner et håp. Vil vår hverdagshelt, Kalle, nå hjem til sin Ellen i Valbo?

Se Adresseavisens fantastiske bilder fra musikkteateret her.

Totalt forvandlet

Bildet er totalt forvandlet fra møtet med dem i åpningsscenen, en idyll uten like med unge mennesker syngende, dansende, lekende i fredelig bygdemiljlø, ja, nesten en romantisk klisjé. Den splintres av beskjeden mange frykter – innkalling til militærtjeneste. Sveriges stormaktsperiode er på hell (1718), og kong Karl XII har sett seg ut et overkommelig mål: Attackera genast Drontheim!

Før det har oppsetningen «åpnet» den fantastiske arenaen for et spill med røtter langt tilbake og med globalt omfang. Har fredelig sameksistens noen gang vært mulig? Ligger konflikt og krig latent i utviklingen? Kan kunnskap om historiens kriger gi bedre bakgrunn for fredsarbeid?

Regissør Paul-Ottar Haga: - Stykket får en dimensjon som tar pusten fra hvem som helst

Trimmet troppene

Entusiastene Strømmevold/Reithaug – etter hvert med Bergstaden Old Stars - så muligheter for en rockemusikal i dette stoffet, som viste seg å engasjere i amatørkretser og stimulere til dugnadsinnsats. Undertegnede opplevde de spede forsøkene på 1990-tallet som noe nytt i spel-sammenheng, rått, improviserende og – helt klart i sitt budskap.

Gledelig nok har «Det brinner en eld» på veien mot dagens «Elden» bevart sine kvaliteter. Alt er blitt større uten at man mister perspektivet, lydbildet er mer massivt – men absolutt ikke mindre suggererende. Spillegleden er på plass i et svært utvidet rollegalleri, mens noe av spontaniteten naturlig nok må tøyles, for her går det for seg! Hele apparatet er profesjonalisert, og regissør Paul-Ottar Haga har trimmet troppene bokstavelig talt til militær presisjon.

Rammen er gitt

Selv om voksteren tydelig er under kontroll, blir oppsetningen en massiv bit å fordøye; den er tettpakket med informasjon og spekket med sterke utspill. Høyst sannsynlig har Haga & co allerede en strategi for noen innstramminger. Militærlivet – ikke minst den røffe humoren – får sin rikelige plass, det samme gjelder folkelivet på sta’a, mens mennene er i felten. Kvinnene viser medmenneskelighet – også overfor fienden: De er svensker – men vi kan ikke se på at de fryser i hjel!

Selve rammen er gitt, og den kunne ikke ha vært romsligere. Ved premierestart (21.30) onsdag gled solen ned bak slegghaugene, og lysdesigner Eivind Myren kunne overta. De mørke «kulissene» forvandles i spennet fra fargerikt fantasilandskap til dystert fjellparti i uvær. De vakre kjærlighetsduettene mellom Kalle (Eirik Lockert Rohde) og Ellen (Astrid Sugaren) har intimitet til tross for avstanden, mens generalene Armfeldt (Haga) og de la Barre (Johannes Joner) får dimensjoner der de fanges inn i silhuett. Sistnevnte gir fra sin høye hest styrke til Røros-karakteristikken: «I denna kalla, förfrusna stad….» Slike sterke enkeltscener sitter som skudd. Den første trefningen hvor Kalle får sin ilddåp, larmen, skrikene, sjokket og – stillheten etterpå, og spørsmålet: «hur kan man leva, när man har tvättat sina händer i blod?» - er som hentet fra en realistisk krigsfilm.

En kompakt forestilling som konfronterer oss med voldsomme kontraster, mener amnelderen. Foto: foto Kristin Svorte
Vil vår hverdagshelt, Kalle, nå hjem til sin Ellen i Valbo, lurer publikum. Foto: foto Kristin Svorte