Det kan innvendes at konserten var litt ujevn og at stemmen til Baez ikke er helt som før. Høydepunktene og måten Joan Baez formidler sin og sin generasjons musikkarv på, gjorde likevel konserten i Nidarosdomen fredag kveld til en spesiell begivenhet, med flere gedigne høydepunkt. I motsetning til Springsteen-konserten i Granåsen tidligere i uka kunne hennes publikum tekstene på de fleste sangene og kviet seg ikke for å synge med.

I en aldrende populærkultur hvor prestisjetunge scener og stadioner jevnlig samles for mannlige artister i 70- 80-åra, er faktisk Joan Baez en av de få kvinnelige artistene i samme generasjon som turnerer med lignende historisk sus (Mavis Staples og Loretta Lynn er andre lysende unntak). Det gikk historisk sus gjennom Nidarosdomen da 75-årige Baez entret podiet, alene med gitar, til en av sine signatursanger, «Farewell, Angelina» fra 1965. En sang Bob Dylan ga til henne og selv ikke ga ut versjon av før på 90-tallet.

Før hun fikk selskap av sitt vesle, dyktige band fulgte hun opp med Dylan-rival Phil Ochs' 60-tallsvise «There But For Fortune» og «God is God» som Steve Earle skrev spesielt for henne, for drøyt 10 år siden. Som en slags «woman in black» med svarte bukser og svart jakke, ser Baez yngre ut enn sine år. Stemmen er ikke like tindrende som på 60-70-tallet, men en litt dypere tone av levd liv gjør også noen av sangene mindre skingrende, og tilfører dem andre nyanser enn hennes tidligere versjoner av dem.

Etter den enkle, kraftfulle åpningen, brukte hun litt tid på å komme like godt til sin rett sammen de dyktige medmusikerne. I «Silver Dagger», den første sangen fra hennes første plate fra 1960, og protestviseklassikeren «Joe Hill» som hun sang på Woodstock i 1969, kom ikke melodi og tekst helt til sin rett i balansen mellom Baez og multiinstrumentalist Dirk Powell og perkusjonist Gabriel Harris.

Heldigvis fant Baez, band og publikum stadig bedre sammen utover konserten. Vi fikk en slags revy over noen av 60- og 70-tallets mest ikoniske sanger, av bl.a. Bob Dylan, John Lennon, Paul Simon og Kris Kristofferson, formidlet av et unikt musikalsk tidsvitne, med introduksjoner som «denne sangen lærte jeg av Pete Seeger for snart 1000 år siden». Rommet og responsen så ut til å inspirere henne. Da hun uten mikrofon og forsterker lirket fram «Swing Low, Sweet Chariot» ga det spesiell gjenklang i så vel kirke som publikum.

I en konsert hvor allsangen satt løst, i varme tolkninger av noen av verdens beste låtskrivere, var det sterkeste øyeblikket helt hennes eget. 1975-sangen «Diamond & Rust», angivelig skrevet om hennes forhold til Bob Dylan, ble framført med dirrende intensitet. Den bittersøte sangen om en telefonsamtale med en elsker fra fortiden ga et gåsehudøyeblikk som stakk dypt, med en annen nerve enn mange av de andre 60-70-tallsklassikerne hun leverte.

Et par nyere, flotte tolkninger bidro til at konserten ble noe mer enn salmesang i Domen for gamle raddiser. Steve Earles «Jerusalem» og ikke minst Antony and the Johnsons økologiske protesthymne «Another World» viste at Joan Baez fortsatt kan plukke sterke sanger og gi dem en egen dimensjon. De bidro til at det historiske suset som konserten levde godt på ikke bare ble tilbakeskuende.

Les anmeldelsen av åpningskonserten under Olavsfestdagene: «Mykt og mektig»

Mektig samspill: Baez, kirken og publikum sto godt til hverandre. Foto: Leikny Kristine Havik Skjærseth, Adresseavisen