Det krever noe å være overrumplende og sjokkerende morsom med en spelparodi som går på tredje året, men «Slaget på Testiklestad» klarer det.
Selv om publikumsresponsen i hovedtendens i år var mer jevn humring og sporadiske hikst enn de mest ekstreme latterkulene.
I år tør Marit Moumm Aune se Spelet
Slaget på Testikelstad 2016 er en fin blanding av gamle favorittscener, variasjoner over detaljer – som det skal være på spel, og noen helt nye scener.
Det er Slaget på Stiklestad, det er Elden, det er Lady Arbuthnott – og ikke minst er det Korsvikaspelet, som er gjengens favorittmobbeobjekt – sikkert fordi det er det spelet som står dem nærmest.
LES OGSÅ: Spelparodi med enøyd hund
Det knotes på arkaisk riksmål, poeng blir både told og shown og told igjen, og de gnis fortsatt inn med verdens største teskje.
Det krydres med vitser om steinerskolelærere, en selvopptatt sufflør, og et nytt innslag som energisk merchandiseansvarlig Karl-Vidar Lende.
Og selvsagt underbuksehumor. Veldig mye underbuksehumor. Kanskje altfor mye underbuksehumor. Men likevel ikke.
Da skuddet traff, fekk eg mi straff synger Ingrid Bergstrøm som horedatteren Tyra på gården Ful – i en ny innlagt parodi på styret rundt tv-serien Skam, innlagt en finfin poplåt og passerende nåtidsungdommer. Like avansert er kanskje ikke referanser til «Pokémon», men vi skal lekkert innom Trondheim Concerts, flaskesamlere, Islands EM-klapping og andre små og store verdensbegivenheter siden forrige forestilling.
Og selvsagt får leserbrevskribent Dordi Glærum Skuggevik svar på sin kritikk over Testiklestads plumphet; dette i form av et nusselig barnekor. Vi er ikke helt sikre på at Dordi vil bli glad for ordbruken i denne visa heller, men vi er glade for at denne gjengen tør å være å tråkke så grundig over streken, at de beholder sjokkeffekten, men beholder en viss klasse.
Parodien er en hårfin balanse mellom det elegant plumpe og det som bare er plumt. Hvem som helst kan lage en seksvens der hovedpoenget er en språklig misforståelse mellom kuk og cook. Ikke mange klarer å gjøre det slik at det faktisk er morsomt. Men det er forsatt svært mye moro som blir servert i Oppdalstunet på Folkemuseet.
Det blir mye prump i år
Vi skal innom Donald Trump og minst Odd Teitan i et prumpefullt reklameinnslag om fjertepromenade og presidentkampanje. Dessverre er det også her sånn at reklameinnslaget ble en nedtur i forhold til hovedhandlingen.
Årets forestilling er den første uten kong Sverre Brandhaug. I stedet får vi kong Elvis i form av Tore Johansen og hans medbrakte kone Ivar Gafseth. Morsomt tenkt, og delvis morsomt utført – men dette innslaget ble for langdrygt og for dårlig innøvd. Om ikke annet var den en påminnelse om hvor stramt og proft resten av forestillingen er
For det er den, selv om noe av det det gamle og kjente begynner å bli for gammelt og kjent, og noe av det nye ikke helt har funnet sin form.
Det gjør det kanskje når forestillingen har fått gått seg noe til. Og uansett er det mer enn nok her som – både alle nivåer – stiller de etablerte spel i skyggen, og som kan nytes både av spelentusiaster og skeptikere.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL