- Dere lurer kanskje på hva jeg har her å gjøre. Det er ikke sikkert dere liker det engang, sa Ole Paus til Motorpsycho da han var i ferd med å innlemme dem i Rockheim Hall Of Fame.
Ble overrasket av åtte gitarister på scenen
- Hvorfor akkurat meg, fortsatte Paus. – Hva vet jeg om musikken deres? Kanskje ikke veldig mye. Men jeg vet veldig mye om det å gå baklengs inn i den norske folkesjela. Og det er det dere har gjort i kveld, sa Paus – før han overrakte dem det synlige beviset på at de er innlemmet av Rockheim Hall Of Fame, sammen med Paus selv og en kresen samling innovative norske pop-, rock- og jazzmusikere fra de siste 60 år.
Motorpsycho ble på forskjellige måter hyllet for sin sta kompromissløshet gjennom 25 år.
Museum, monster og Motorpsycho
Skuespiller Anders Danielsen Lie likte Michael Jackson og Grateful Dead, Chopin og death-metal. – Jeg savnet sammenheng i min musikksmak, kan en si. Sjekket opp «Demon Box» på vinyl og ble helt satt ut. At et norsk band kunne høres sånn ut, sa Lie, som følte han var den eneste i universet som virkelig skjønte Motorpsycho. Siden oppdaget han at det var mange andre der ut som følte akkurat det samme, men på sin egen måte.
- Men hva er egentlig Motorpsycho, spurte programleder Haddy N'jie.
Flaks at Rockheim er i Trondheim
- To skjeggete gamle kailla, oss to og de som gidder å leike med oss, svarte Snah og Bent Sæther.
Samtalen gikk uanstrengt mellom programleder og band, og vi skulle gjerne hørt mer om en kveld de mimret om som blant annet inneholdt en flaske absint, 12 sting i hodet og en Soundtrack Of Our Lives-konsert.
Ida Jenshus med Sugarfoot hyllet bandet gjennom en versjon av «September» fra det andre International Tussler Society-albumet fra 2004. Hun ønsker seg en Tussler-gjenforening med seg selv som gjesteartist.
- Vi får se på det, hun er jo ikke med i Hall of Fame ennå, repliserte Bent Sæther.
Ida gjør stas på Bent
Hun kommer ganske sikkert dit hun også, men det blir nok noen år til. Veteranene i Motorpsycho er fortsatt ungdommer i forhold til de andre som ble innlemmet i går.
79 år gamle Karin Krog imponerte alle som var der med sin tilstedeværelse og vitalitet.
- Det er som de Motorpsycho-guttene sier at de liker å rote det til litt, og det er det samme for oss, sa en av Karins medmusikant gjennom mange år Per Husby da han forklarte om hvordan Karin Krog jobber.
Karin Krog fyller altså snart 80 år, men hun har nettopp gitt et vokalbidrag via internett til et norsk black metallband for et album som utkommer i høst, og det er bare to år siden New York Times kalte henne en postapokalyptisk psykedelisk jazzfunkvisjonær i en ekstatisk konsertanmeldelse.
- Det er to år siden hun fikk sin siste Spellemannpris, og det er 25 år siden jeg fikk min siste, sa Øystein Dolmen i sin innlemmelsestale til en artist som samarbeidet med Dexter Gordon for snart 50 år siden, og som i årene som er gått har sunget med mange av jazzens internasjonalt største navn.
- Det er vel som om en tennisspiller som får spille mot noen som er bedre enn seg. En strekker seg litt lenger, og blir dyktigere selv. Det har vært svært inspirerende, sa Karin Krog.
- You're a credit to your profession and your country, sa Georgie Fame i en videohilsen. Og det samme skussmålet, men formidlet på en litt annen måte, fikk også kveldens siste æresprismottager 69 år gamle Svein Finjarn.
Da han sto på scenen og spilte alle Shadows-gitaristers kampsang «Apache», ble scenen etter hvert full av norske gitarister bevæpnet med hver sin Stratocaster: Frode Alnæs, Trond Graff (Pussycats), Knut Reiersrud, Vidar Busk, Sebastian Ulstad Olsen (Death By Unga Bunga), Bjørn «Krisa» Kristiansen (Aunt Mary), Torstein Fredriksen (The Saunters) og Gunnar Pedersen.
- Jeg mistet litt taket en stund der. Så dårlig har jeg aldri spilt «Apache», sa Finjarn etterpå.
Etter hvert fikk de norske kollegene også selskap med The Shadows' rytmegitarist Bruce Welch – som hadde mye fint og en del spøkefullt å si om sine yngre norske kollega.
Praten gikk om da norske tenåringer oppdaget Shadows og det var flere Shadows-band i hver gatestump i hver norske by. Men også om da Finjarns band The Beatnicks dro til Göteborg i1964, møtte alle Beatles-medlemmene – og kom tilbake som et beatband.
- Forræder, mumlet Bruce Welch, men det stakk ikke dypere enn at det var opp på scenen for en ny runde shadowsnasjonalsang, nå også med kveldens yngste musikalske deltager den 14 år gamle Norske Talenter-vinner Odin Langbakk fra Kristiansund – som allerede hadde hyllet Svein Finjarn gjennom å spille «Strengedansen».
Kvelden, som publikum kan oppleve på tv lørdag 20. august, begynte med Åge Aleksandersen og Sambandet med «Norge, mitt Norge», en sang om hverddagsslit som norsk turnéband, og endte med «Apache» – symbolet fremfor noe for etterkrigstidens undomsgenerasjon, og dens orientering bort fra foreldrenes gamle Norge og mot alt det nye og spennende internasjonale.
De tre nye Hall Of Fame-medlemmene var blant dem som drømte sterkest og virkelig fulgte sine drømmer. Først ut i verden for inspirasjon og kommunikasjon, og så tilbake til et norsk publikum.
Ida, Åge, Paus og Eggum på samme scene
Kanskje de alle tre tumlet seg baklengs inn i den norske folkesjela, gitaristen som ble kjent med medlemmene i The Beatles i 1964, vokalisten som har jobbet med verdens største – og det progressive rockebandet som har turnert Europa jevnt og trutt i over 20 år og får sine album anmeldt i alle ledende internasjonale tidsskrifter.
Selv om de har mye ugjort og det kanskje bare er Svein Finjarn av de tre som er en åpen mimrer, ble det noen innholdsrike og spennende tilbakeskuende timer sammen med dem på Brattøra onsdag kveld.