Van Morrison gjør noe med folk.
En venn og anmelderkollega, egentlig av den heller nøkterne typen, begynte en gang en anmeldelse av albumet «Live At the Grand Opera House Belfast» med å konstatere at «Van Morrison er et tre».
På tampen av 80-tallet forvillet jeg meg en kveld inn i nattklubben Baronen og Baronessen. Blant mange for meg ukjente, velkledde og feststemte ungdommer så jeg til slutt et velkjent fjes i ferd med å drukne seg selv i et glass øl som helt tydelig ikke var kveldens første.
- Hva gjør du her, spurte jeg.
- Jeg feirer bursdagen min, forklarte han.
- Feirer og feirer, sa jeg.
- Jeg er 23 år. Like gammel som Van Morrison var da han laget «Astral Weeks». Og hva har jeg utrettet, snøvlet det ulykkelige fødselsdagsbarnet.
Og hva skal en svare på slikt, uten å henge seg på i sutreklubben - selv var jeg da på en alder da Van Morrison også hadde utgitt «Moondance», en rekke andre fremragende album og et av rockens fineste livealbum, «It's Too Late To Stop Now».
Som jeg sa. Van Morrison gjør noe med folk.
Det var noe med ham allerede da han dukket opp i front av det nordirske bidraget til den britiske invasjonen på 60-tallet, Belfast-bandet Them.
Endelig kommer Van
Det var i 1964, like etter at Van Morrison hadde fylt 19 år, at de ga ut sin andre single, en versjon av bluesklassikeren «Baby Please Don't Go», som ble deres første hit og holder seg ennå, spesielt på grunn av Morrisons kraftfulle vokal. Men den må finne seg i å spille evig andrefiolin til singelens B-side. Den egenkomponerte «Gloria» er en av rockens definitive klassikere og gjenstand for en rekke coverversjoner. Den ga også startskuddet til trondheimsaktuelle Patti Smiths karriere.
«Gloria» har ikke minst vært sentral for Van Morrison selv. Han spiller den garantert på Sverresborg kommende onsdag, og den har vært med ham gjennom et 52 års hektisk turnéliv.
Thems tidlige konserter ble gjerne definert av hvor bra de fikk dreisen på «Gloria», som kunne drøyes opptil 20 minutter. Them var et rhythm'n'blues-band som likte å grave dypt.
Van Morrison sluttet i Them etter et par år for å satse på en solokarriere som tidlig ga ham hans største hit med «Brown Eyed Girl» i 1967. Den kunne peke mot en streit og gyllen popkarriere, med refrengsterke poplåter med basis i blues og soul. Men allerede året etter kom «Astral Week», spilt inn med jazzmusikere - og med en helt særegen spirituell dybde.
Han fikk superheltene til å slappe av
Som 23-åring var Van Morrison i full gang med å definere sin egen musikalske sjanger, celtic soul, en nær musikalsk slektning av James Joyces stream of consciousness-litteratur, med basis i så vel keltisk kulturarv som gospel, soul, blues, jazz og rock.
Siden den gang har Morrisons utgivelser fulgt dualismen mellom effektiv popmusikk og dybdeborende spiritualitet. Med de forskjelligste besetninger, men alltid med den samme besluttsomhet, den samme kraften, den samme karakteristiske vokalen. For å si det med en av hans beste låter. Van Morrison tok oss into the mystic.
Van Morrisons musikalske kompromissløshet og (for å være ærlig) sure offentlige fremtoning var med å skape en myte om en utilnærmelig artist, urokkelig i sin kunstneriske visjon.
Jeg har nære kolleger med morsomme historier om katastrofale forsøk å få til intervjuer med mannen med legendarisk forakt for journalister, platebransjen, ja egentlig kanskje for folk generelt - bortsett fra sine nærmeste.
Tidenes kultursommer i Trøndelag
Selv har jeg møtt ham én gang, og det var en hyggelig opplevelse. Kanskje fordi jeg nøyde meg med å håndhilse, fortelle at jeg riktignok var musikkjournalist, men at jeg ikke hadde andre ambisjoner enn å takke ham for mange store musikkopplevelser. Van takket tilbake, vi utvekslet noen ord om konserten han nettopp hadde holdt - før han igjen lot bordkavaleren få all sin oppmerksomhet. Det skjønner jeg godt, hun var mye søtere enn meg.
Han har draget på damene, artisten hvis fremtoning en kollega av meg en gang karakteriserte som en dårlig stappet pølse. Han i mange år var godt dansk gift; noe som blant annet førte til en hyllestlåt til en av Københavns minst glamorøse bydeler, Vanløse, og kona Janet var «covergirl» på «Veedon Fleece» (1972). Senere kapret han like godt Miss Ireland 1990. Michelle Rocca. Ektemann Van og deres to hunder pryder coveret på «Days Like These» (1995).
Men det er musikken det dreier seg om. For min del spesielt i to perioder - tidlig til midt på 70-tallet og nesten hele 80-tallet. Han forsvant litt under punkens glansdager (eller var det bare meg), før han var tilbake for fullt med «Into The Music» i 1979.
Morrison-dyrkingen tok av for alvor midt på 80-tallet og nådde et høydepunkt under folkemusikkalbumet «Irish Heartbeart», og den tilnærmet motsatte etterfølgeren «Avalon Sunset», et smektende popalbum full av religiøs lengsel. Men entusiasmen avtok gradvis etter «Enlightenment» i 1990.
Delvis skyldtes det at jeg hadde fått min dose Van Morrison. Delvis at albumene sank i kunstnerisk kvalitet, og at de rare påfunnene ble bare rare og ikke genialt rare.
Som jeg tolker Morrison, er han en uforbederlig romantiker, en svermerisk mystiker med så stor tiltro til sine instinkter og innfall at han følger dem til ytterste konsekvens. Av og til blir det dypt og genialt (kanskje spesielt i karrierens første 25 år), av og til bare rart og banalt (kanskje spesielt i karrierens siste 25 år). Men det finnes minneverdige høydepunkt på nær samtlige album.
Som sceneartist er han ujevn. Jeg har vært på ganske slappe konserter med Van Morrison. Men repertoaret, og bandet han reiser rundt med nå, virker lovende. Han fremfører mange av sine mest kjente låter fra 1965 frem til i dag, og coverlåter fra sentrale blues- og countryartister. Vi får se hva som skapte artisten Van Morrison og samtidig skjønne hva hans musikk har gjort med utallige andre artister.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.