Van Morrison er antakelig rockens største vokalist, rent vokalmessig. Få, om noen, kan fylle ei tekstlinje, et ord, en vokal, et grynt med så sterke følelser som ham.

Men en omgjengelig mann er han ikke. Det fikk jeg oppleve så til de grader da jeg møtte ham, av alle steder, på Voss i mars 1988. Etter mye om og men ble jeg og flere pressekolleger invitert opp på hotellrommet hans, til et møte jeg aldri glemmer.

Les også: Han tok oss inn i mystikken

Den gangen var Van Morrison en av rockens aller største navn, en vokal urkraft, omgitt av mystikk. Kritikerne var stort sett enige om at han hadde utgitt to av rockhistoriens aller beste album, «Astral Weeks» og «Moondance», og han var kjent for å holde forrykende konserter.

I pressen var vi også opptatt av at han aldri lot seg intervjue. Å få ham i tale ville være en bragd. Kanskje det ville la seg gjøre på fredelige Voss, dit han var invitert på jazzfestival, til et samarbeid med norske musikere, ledet av Rune Klakegg.

Selv de særeste og mest tause stjernene pleier å mykne under slike omstendigheter. Det opplevde noen av oss under Moldejazz tre år tidligere, da Miles Davis inviterte oss opp på hotellrommet, til en seanse som har skrevet seg inn i norsk musikkjournalistikks historie.

Les også: Van Morrison kommer med sitt faste band til Sverresborg

Men Van Morrison omfavnet verken publikum eller presse med åpne armer da han kom til Voss. Han hadde på forhånd gitt klar beskjed om at hvis pressefotografer møtte opp når han landet på Flesland, ville han snu på flekken.

Han gikk heller ikke på toget til Voss i Bergen sentrum, men i Ytre Arna. Han og hans danske kone kjørte i egen vogn, med konduktørens kaffe på termos – og han gikk ikke av toget på Voss, men på Bulken stasjon, alt for å unngå å bli plaget av folk som ville fotografere og prate.

Antakelig vil han gjøre alt han kan for å komme seg usett til og fra scenen på Sverresborg også.

Les også: Van Morrison utgir fortsatt bra album. "Keep It Simple" er ett av dem.

Men han myknet likevel, i hvert fall til en viss grad. Den første konserten gikk strålende. Jeg skrev i anmeldelsen at «den som har hørt Van Morrison synge, vet at det finnes knapt mer gripende sang».

Om kvelden dumpet noen av oss borti ham på restaurant. Han tillot at vi tok ham i hånden og takket for konserten, og det var nesten så han smilte. Vi hadde allerede lagt inn en høflig forespørsel om det kanskje ville bli mulig med en liten samtale dagen etterpå, før hans konsert nummer to.

Dagen etter skjedde det, men ikke slik vi hadde håpet. Etter lange forhandlinger innvilget han audiens. Vi kunne aller nådigst få komme opp på rommet hans, men vi måtte levere spørsmålene skriftlig på forhånd, ingen ekstraspørsmål var tillatt, og vi måtte komme i to puljer. Jeg havnet i pulje nummer to.

Vi journalister fleipet oss imellom med at vi kanskje måtte hiv-testes før vi fikk komme inn.

Da vi kom inn på rommet, inn i det aller helligste, ble vi møtt av en brysk, fyldig liten mann i en stor lenestol.

- Skal dere lese spørsmålene, eller skal jeg lese dem, bjeffet han.

- Du kan gjerne lese dem, hvis du vil, svarte vi underdanig.

Dermed tok han opp arket og leste. Hva jeg synes om konserten i går? Good. Om det er forskjell på å arbeide med jazzmusikere og rockemusikere? Rockemusikere kan ikke spille min musikk.

Slik fortsatte han. Morrison leste spørsmålene raskt. Han enten avfeide dem som irrelevante eller svarte med enstavelsesord. Da han var ferdig, trakk vi oss skyndsomt ut.

Tre minutter etter at vi gikk inn, sto vi ute i hotellkorridoren igjen og så forundret på hverandre. Hva hadde skjedd? Hadde den første puljen med journalister forsøkt seg på spørsmål som ikke var levert inn på forhånd, slik at han ble irritert? Var det mulig å skrive noe om dette?

Noen ble forbannet. Selv trakk jeg på smilebåndet og tenkte at Van Morrison gjør selvfølgelig som han vil. Han ikke snakke med oss journalister. Han kommuniserer uansett best gjennom musikken sin, han synger bedre enn han snakker.

Det vil publikum få oppleve i Sverresborg.