George Ivan Morisson er ikke en fyr det er lett å forstå seg på.

Hans, i rocksammenheng, sjeldent innadvendte, ukarismatiske og ganske enkelt kjedelige framtoning. Hans mangel på stjernestøv, hans uvilje mot å innynde seg, som ganske sikkert er noe av forklaringen på at han ikke er enda større enn han er.

Men så står alt dette i så sterk kontrast til musikken, som er så langt fra det vrange og trumpete som det går an å komme.

Van Morrisons musikk er varm, inkluderende, vidåpen, undrende og kjærlig. Nostalgisk og mystisk, poetisk og spirituell. Den stive nordiren har tonnevis med sjel. Han må bare åpne munnen før du skjønner det. Ingen synger soul, rhythm & blues, country, gospel, jazz, folkemusikk - og hans særegne sammensmelting av dem alle - helt som ham. Mer en naturkraft enn et instrument, er Van Morrisons stemme noe helt for seg selv. Blant hvite soulvokalister er han i en helt egen divisjon, og har på sitt beste, når han synger seg inn i ekstasen, et nærvær man kan miste pusten av.

Som liveartist har han likevel et variabelt rykte, han er ikke, som Bruce Springsteen, i stand til å levere tre helproffe timer kveld etter kveld. Du får ikke søte barn og dansende publikummere på scenen under Van Morrison-konsert. Forholdet til omverden, rampelyset og artisteriet er for komplisert og problematisk. Ganske fint at det er noen som er sånn også, egentlig.

Vi vet derfor aldri helt hva vi får. Så hvem er surest på Sverresborg? Været eller Van Morrison? Skal vi si 3-1 til åtte grader og regn? Ikke at hovedpersonen gir ved dørene, han heller. Vi ser ikke antydning til et smil underveis, han sier ingen ting mellom sangene. Men han er da her, han synger og spiller. Verken mer eller mindre, men potensielt mer enn bra nok.

Bandet han reiser med heller mot jazzen heller enn rocken, understreket av åpningslåtene "Moondance" og "The Way Young Lovers Do", enda løsere og mer slentrende enn originalversjonene. "Close Enough For Jazz", som det heter i en av settets låter.

Lyden er god, men påfallende lav, noe som gjør noe med intensitetsnivået og stemningen. Det spilles dempet, behersket, smakfullt og sirlig, men for flatt og temperamentsløst. På en trang jazzklubb hadde det nok fungert optimalt, på trøndersk utendørsarena er det ikke fullklaff. Det blir litt for taffel-aktig, det hele, og det er nesten så man ikke tør å trampe takten uten å forstyrre noe skjørt. Milevis fra energien Van Morrison utstråler på sitt beste, og en farlig kombo sammen med et konsertpublikum med snakketrang (noe jeg har hørt verre utslag av tidligere, det skal sies).

Ofte er det slik at artister tør opp underveis, og under "Baby Please Don't Go" legger Van inn et ekstra gir. Men der andre artister knepper opp skjorta, knepper Van Morrison den tykke frakken igjen så halsen tyter utover kanten, selv om skjerf, solbriller og hatt allerede er på plass. Det er som om han vil bli usynlig, og la stemmen være alt som er igjen.

Han snøvler enda litt mer enn før, har ikke helt den samme vulkanske urkraften og dynamikken - men gud bedre, det kommer noen aldeles guddommelige fraseringer innimellom, levert med en tilsynelatende nonchalant, men fenomenal timing. Ingen låter som ham. Ingen.

Men intensiteten skrus nesten umerkelig opp, med «Domino», «Real Real Gone», «Kingdom Hall», «Jackie Wilson Said (I'm In Heaven When You Smile)» og «Bright Side of the Road», før «Brown Eyed Girl» nok får flere til endelig å trekke et gjenkjennelsens sukk. Det er i ferd med å bli riktig så morsomt.

Da jeg intervjuet Little Steven for noen uker siden, sa han at det er en større prestasjon å lage «Gloria» enn hele «The Wall». Og garasjerock-klassikeren, først gitt ut med Van Morrisons gjennombruddsband Them på 60-tallet, avslutter selvsagt konserten. Noe i nærheten av den perfekte, primitive og effektive rocklåt. Hovepersonen selv er hjertelig tilstede på en tredel av de flotte 15 minuttene bandet trekker den ut i.

Sånn ender det godt, det som lenge så ut til å bli en altfor tilbakeholden og blodfattig affære. Ingen konsertopplevelse for historiebøkene, men selv på det jevne gnistrer Van Morrison til ofte nok til at vi kan tilgi partier med adskillig mer rutine enn inspirasjon.

Vi ser du er kald, George Ivan. Har vi fortalt deg i det siste at vi elsker deg - tross alt?

Anmeldt av VEGARD ENLID