Å si at han er laidback er ingen underdrivelse, konsertens anslag er passende tilbakelent når «DD eg gjør» og «Ung heit gateflamme» er de første låtene ut. På papiret er det risikabelt å svi av såpass store låter i starten, men bergenseren har flere ess i låt-ermet.
Det er nemlig disse, og andre låter fra «ALT GIR MENING»- trilogien som utgjør hovedvekten av Vaulars sett. Flankert av NMG-soldatene Store P og Girson får publikum også noen drypp fra den litt eldre katalogen.
Bassen er imidlertid svak de fire-fem første låtene. Men i takt med at Vaular går inn i et mer nedpå parti (nå alene på scenen) skrus lyden både klarere og mer distinkt. «For ung til å dø» dediseres til Prince, mens den såre «Det ordner seg for pappa» er en åpenbaring i live-sammenheng. Det er det dessverre ikke alle som får med seg, sett i lys av de siste dagers debatt omkring konsertkultur er det interessant å registrere skrålingen rundt lydteltet.
Men Vaular vet når han skal sette inn støtet. Bassen er nå til stede, og det rister i skosålene når «Koking» og «Rett opp og ned» fyres av. Rapperen går av scenen til tonene av hyllestlåta «Gary Speed», og det slår meg at Lars Vaular er blitt en entertainer av ordentlig format. Selv om backdropen er anonym og strobelysene ikke er av nevneverdig format har han likevel Marinen i sin hule hånd i det han går av.
Og basert på hvordan publikum reagerte slår det meg at dette var mannen som skulle fått avslutte Pstereos første torsdagskveld.
Anmeldt av ALEXANDER ØVERÅS KARLSEN