Det var ingen trengsel lengst fram da Thurston Moore Band inntok Elvescenen fem minutter på sju. Det burde det vært, mener de av oss som anser Thurston Moore som en av rockens storheter.

Mens de uinteresserte satt i gressbakken eller sto i kø ved baren, fikk vi som sto foran scenen, en serie sterke opplevelser. Thurston Moore gir ikke ved dørene, men han belønner dem som lytter, og særlig dem som tåler eller til og med liker støy.

Les en rekke anmeldelser og reportasjer fra Pstereo her

Innimellom fikk vi det rene inferno av gitareksesser. Innvollene ristet, og slik bør det være, i hvert fall av og til i løpet av en festival.

Det var på høy tid at han kom til Trondheim. Med solid inspirasjon fra punkens og new wavens mer eksperimentelle band ble han, som en av frontfigurene i Sonic Youth, en av støyrockens aller fremste utøvere utover 80- og 90-tallet.

Han var med på å videreutvikle rockerevolusjonen som skjedde på slutten av 70-tallet, slik at holdningene som var så viktige den gangen, ikke minst i Trondheim, beholdt livskraften i flere tiår. Kanskje er livskraften fortsatt i behold, selv om rocken spriker i alle retninger og ikke føles så livsviktig som før.

Kommentar: Har publikum lært seg folkeskikk nå?

Som 58-åringen synger på tittelsporet på sitt siste soloalbum «The Best Day»: «Here's a man who's done it all».

Han stilte med en tett kvartett på Marinen og spilte bare fem låter i løpet av femti minutter. De fem var til gjengjeld lange og inneholdt mye, fra innsmigrende refrenger til ekstreme utskeielser.

Åpningslåten «Cease Fire» avslørte umiddelbart at han er i form. Sammen med en gitarist, en bassist og en trommeslager som adlød hans minste vink, spilte Moore med stor spennvidde, fra streit rock som ga assosiasjoner til band som Velvet Underground (som vokalist har han en del til felles med Lou Reed) og Television, til lange utflukter inn i kontrollert støy.

Han er en gitarist helt utenom det vanlige. Han utmerker seg ikke med fingerferdighet, men med en følelsesladet klangrikdom som slo an strenger hos mange av oss foran scenen.

Sigur Ros var torsdagens store høydepunkt for mange

«Speak Of The Wild» inneholdt den samme blandingen av sterk melodi, enkelt refreng og eventyrlysten improvisasjon, og jeg tenkte at dette er nok en soleklar femmer.

En stund senere mente jeg at han holder ikke den samme intensiteten hele veien, og jeg nærmet meg en firer. Men så kjørte han på med full vreng, merkelig stemming av gitaren og inspirert samspill med gitarist James Sedwards mens bassist Debbie Googe og trommeslager Ick dundret i vei. Dermed spratt terningkastet opp til en sekser.

Vanligvis liker jeg Thurston Moore best når han holder støyen under kontroll. Han har vært glad i utflytende, improviserende prosjekter, blant annet sammen med det skandinaviske jazzbandet The Thing, der oppdalingen Ingebrigt Håker Flaten spiller bass, men det har ikke alltid vært like utbytterikt i mine ører.

På Marinen var det nesten så jeg savnet enda mer støy, men slik blir det i en tid da vi er omgitt av det som er pent og pyntelig. I en slik tid er det befriende med kontraster, befriende med primalskrik som dem Thurston Moore ga oss på Marinen.

Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO