Astrid S går på scenen halvannen time etter en av de sterkeste stemmene i indiepop-klassen, Bendik. Det er å hoppe litt etter Wirkola. Den knapt 20 år gamle berkåkingen Astrid S har fått en ufattelig stor medieopptur, og kanskje særlig av undertegnedes arbeidsgiver Adresseavisen. På kort tid har hun gått fra Idol-stjerne til å bli en anerkjent musiker i pop-bransjen.

Låtrepertoaret til Astrid S er ikke all verden, om man ser vekk fra de utallige remixene som er gjort «Hurts So Good» og «Running Out». Hun sparker ikke inn dører, dette er ment for å behage. Og det er helt lov.

Plettfri indie-pop, men de typiske nordiske blåtonene. Har vi hørt det før? Ja, en million ganger. Sukkersøtt, ispedd en liten dose melankoli for å nå ut til litt flere enn de som leker med My Little Pony. Innenfor den overfylte sjangeren Astrid S opererer innenfor, leverer hun sterkt – på plate. Når det gjelder å snekre hiter, leverer hun også muligens sterkere enn flere av konservatorium-eksaminand har levert innenfor samme sjanger, og som det er ventet mer av. Det er da noe.

Astrid S sparker i gang med en av hennes sterkere låter «Paper Thin», men allerede her forsvinner stemmen i en produksjon som er større enn stemmen hennes. Det trengs mer Astrid i monitoren. Det samme gjelder neste låt «Hyde». Og her begynner jeg å lure på om det er playback. For både «Hyde» og «Paper Thin» er identiske med utgivelsene.

Det tristeste er at det virker som om artisten «skynder seg» gjennom programmet. Neste låt er «Jump», en låt med dype basslinjer, der stemmen igjen forsvinner. Og dette er ganske synd, for stemmen hennes er rett og slett «plettfri». Ikke i nærheten av en falsk tone, noe som trekker opp på terningen, om hun faktisk synger live.

På låten «2AM» begynner undertegnede å synge med. En relativt tight låt som gjør at jeg blir skuffet over at publikum ikke henger like med.

Ikke en gang på Drake-coveren «Hotline Bling», eller «Running Out», låten hun skrev på videregående som nå har 100 millioner streams på Spotify, der Astrid S ber folk synge med, blir det store stemningen.

I indiepopen der «flinkisene» har inntatt sjangeren fra jazzmiljøet, må Astrid S klare å levere sterkere som live-artist. Dessverre, hører nok Astrid hjemme på Slottsfjell-festivalen og Bik Bok-julebord mer enn hun gjør på Pstereo. Her er folk mer klare for Prepple. Det kan undertegnede godt forstå.