Det burde vurderes innført en kvote på bruk av nordlys i norsk film. Turistreklamen i starten på «Løvekvinnen» er ikke et stort problem ved filmen, selv om det er symptom på et gjennomgående trekk: Filmen er pen og pyntelig på utsiden, og illustrerer mye av det som sies og fortelles, gjerne ved å si det samme i ord, bilde og stemning. Det gjør at filmen sjelden blir stort mer enn brukbart maskespill, som dessuten ser ut som den er spilt inn på museum.
Det meste av handlingen, basert på Erik Fosnes Hansens roman, utspiller seg mellom 1912 og 1926. Det er vanskelig og svært dyrt å lage periodedrama som dette på film. Regissør Vibeke Idsøe har med god hjelp av produksjonsdesigner Karl Júlíusson, den eminente danske fotografen Dan Laustsen og den svenske komponisten Uno Helmersson laget en film som låter og delvis ser ut som solide saker.
«Løvekvinnen» lykkes noe bedre som periodedrama enn forrige store norske satsing det er naturlig å sammenligne med, Torun Lians «Victoria»(2013). Det skylds i stor grad Rolf Lassgård. Som faren til jenta som fødes og vokser til med hår over hele kroppen, nærmest som pels, har Lassgård en tilstedeværelse på lerret og evne til å spille ut motstridende følelser i filmskuespilleri, i et ensemble hvor det ellers er mye teater.
Det er lett å beskylde filmen for å være gammeldags, men til en god, gammeldags historie som utspiller seg for rundt 100 år siden, er ikke stilen problemet. En tyngre innvending er lite vellykket bruk av fortellerstemme og en gjennomgående tendens til å illustrere og fortelle med en slags filmatisk teskje. Nærmest parodisk blir det i dramatisk klimaks i forholdet mellom Løvekvinnen Eva og den unge telegrafisten (Rolf Kristian Larsen).
Måten filmen ruller opp et kriminelt sidespor på, rundt «internrevisjon» hos stasjonsmester Lassgård, er verdt en studie i hvordan man ikke gjør film av litteratur. Fra planting av spor via merkelig klimaks til beklemmende scene med tog mellom Løvekvinnen og telegrafisten, virker hele sidedramaet påtrengende skrevet, uforløst som film. Det ødelegger mer enn det tilfører.
Det er tilløp til gripende drama om å være annerledes i filmen. Den pelskledde Evas møte med verden på et lite sted i Norge, og omverdens møte med henne, samt forholdet mellom far og en datter han lenge prøver gjemme bort, har potensial til sårt emosjonelt drama. At omgivelser og mennesker med få unntak ser nesten livløst pene, rare eller pyntet ut, er ikke et særnorsk fenomen. Det preget også Tom Hoopers noe beslektede «Den danske piken» som gikk på kino i vinter.
En medvirkende årsak til at «Løvekvinnen» mangler filmatisk klo, er at birollene nesten uten unntak blir karikaturer eller pappfigurer med kunstig bart og rar aksent. Mange av dem ser og låter rare og frodige ut, som Ken Duken som vansirede Andrej med teatralsk monolog. Filmen og interessante hovedroller lider under alvorlig mangel på gode bikarakterer, i en film som verken er særlig god eller dårlig.
