Hovedperson Ian Anderson lignet på en blanding av rottefangeren, trollmannen i tv-serien Catweazle (Lurifax) og coverstjernen på bandets eget nøkkelalbum.
Bandet fremsto som fillefranser på vei til audition som statister i fattighuset i en Charles
Dickens-film, et effektivt image som oppsto av en nødvendighet. Det var så kaldt på Andersons hybel i Chelsea at han måtte sove med vinterfrakk. Den brukte han også på bandøving, og etter hvert på konserter.
Jethro Tull-sjefen til Olavshallen
Anderson var opprinnelig skotsk, gikk på gymnaset og spilte i band i Blackpool og hele bandet flyttet derfra til London. Legenden sier at de skiftet navn fra konsert til konsert, av strategiske grunner. De ble aldri bedt tilbake til klubber etter å ha spilt der én gang. Men den gangen de brukte navnet Jethro Tull, oppkalt etter en jordbruksreformator på 1700-tallet, likte faktisk arrangøren bandet, og inviterte dem tilbake. Navnet ble stående.
Mick Abrahams var bandets beste gitarist, rytmegitarist Ian Anderson orket ikke være en tredjerangs gitarist i et annenrangs rockeband. Han tok opp tverrfløyte. Med minimal forhånds- kunnskap ble hver konsert med Tull som en fløytetime.
Han som jagde demonene ut
Han fant avgjort tonen, og skulle ganske snart inspirere folk over hele verden til å ta opp fløyta og etterape hans karakteristiske enbeinte scene-positur. Blant lokale størrelser var Prikken Wallum i Namsos-gruppa Prudence, en hard-rocker som ble interessert i folkemusikk via Anderson, og Tore Aaen Aune i Trondheims-gruppa Bouree, en klassisk skolert musiker som ble (litt) interessert i rock via Ian Anderson. Bouree og Prudence var blant bandene som kjempet om topplasseringer i Trøndersk mesterskap i 1970, med sterkt Tull-influert repertoar.
«Bouree» var oppkalt etter Jethro Tull-låten som begge disse bandene spilte. Skjønt «Bouree» var strengt tatt ikke en Tull-låt. Det er en variasjon over J.S. Bach's Bourree i E- moll, femte sats. Jethro Tull var ikke det første popbandet som lånte av barokkens mester. To år tidligere gjorde Procol Harum furore med «A Whiter Shade of Pale», med åpne referanser til «Air».
Jethro Tull startet som et typisk britisk bluesband, i slekt med John Mayalls Bluesbreakers og Fleetwood Mac, men etter debutplata «This Was» gikk Mick Abrahams ut av bandet til fordel for sitt eget Blodwyn Pig.
Da «Stand Up» toppet LP-lista
Ian Anderson dro Tull i nye retninger - britisk folk, hardere rock, og lot seg altså også inspirere av barokkmusikkens melodiøsitet. Tross navnets assosiasjoner til britisk landbruk, tross fillefrans-imaget, tross tydelig inspirasjon fra britisk folkemusikk, Jethro Tull ble aldri noe rent folkrockband som kompisene i Fairport Convention og Steeleye Span. De ble stadig vanskeligere å sette i bås, heller ikke etter at de gjennom albumet «Aqualung» hadde rendyrket det som vel for de fleste står igjen som selve lyden av Jethro Tull, musikk i krysnings-punktet mellom hardrock, folk, blues; smart, intrikat, men med masse energi.
Dette var gutteromsmusikken fremfor noen blant kompiser i min generasjon, like skjell-settende som det neste generasjon fant i Nirvanas «Nevermind» 20 års tid senere. Album som definerer hver sine æraer.
Really don't mind if you sit this one out begynner oppfølgingsalbumet, og diktet «Thick As Brick» til den tolv år gamle, men oppdiktede gutten Gerald Bostock. Diktet skulle ha vunnet en konkurranse for skoleelever, men seieren ble annullert på grunn av støtende elementer i teksten.
Det er hovedoppslaget i en avis som kunne brettes ut og leses, men fortsatt var en del av selve platecoveret. Ifølge Ian Anderson tok det like lang tid å lage denne liksomavisa som
musikken på plata. Leste en avisa godt, ville en kunne få hint om det ene og andre, inkludert interne relasjoner i bandet, forholdet til Tulls amerikanske plateselskap, en anmeldelse av albumet, skrevet av Anderson selv, og innen fiksjonsverdenen - en notis om at Gerald var far til babyen til hans 14 år gamle venninne.
Albumets fødsel skjedde i irritasjon over at noen hadde definert «Aqualong» som et konseptalbum.
- Mener de at «Aqualung» er et konsept-album, jeg skal fanken gi dem konseptalbum, må Anderson ha tenkt, og skapte et Monty Python-inspirerte univers som drev gjøn med band som Yes og Emerson, Lake & Palmers gravalvorlige forhold til musikk.
Men mange misforsto intensjonene bak «Thick As A Brick», og ganske mange trodde historien om Bostock var sann, og diktet hans ekte.
Anderson må nesten ha begynt å tro på det selv. Etterfølgende «A Passion Play» har i utgangspunktet lik struktur som forgjengeren, med en gjennomgående «låt». Men det er to svært ulike «verk» Og humoren er ikke like påtrengende i denne historien om en mann som gjør opp regnskap for sitt liv idet han entrer dødsriket.
Noen har hevdet denne er en musikalsk ekvivalent til T.S Elliots monumentale diktsyklus «The Wasteland» - en bok få bryr seg om før de når en viss alder. Men mens jeg har
begynt å lukte på storheten til «the Wasteland», finner jeg ikke mye annet enn humørløst jåleri, inkludert liksommorohistorien om haren som mistet brillene sine, i «A Passion Play». Men jeg liker godt akkurat denne vers- og melodilinjen: There was rush along the Fulham Road, there was a hush in the passion play.
Med «A Passion Play» mistet Tull autoriteten som rockeband, og hadde vansker med å vinne den tilbake, til tross for at de jålet ned og ga ut et knippe riktig hyggelige pop- og folk-pregede album på slutten av 70-tallet.
På 80-tallet ble det mer elektronikk, og mer pondus over bandet, og det toppet seg da bandet ble nominert til Grammy-pris i hard rock/heavy metal-klassen i 1987 og stakk av med seieren foran storfavoritten Metallica. Det ble en del vitsing om dette, og Ian Anderson viste gammel klasse da han forsvarte prisen med at «Det hender vi spiller mandolinene våre veldig høyt».
Fortsatt futt i fløyta var overskriften da jeg anmeldte Tull-konsert i Olavshallen i september 2001, altså for temmelig nøyaktig 15 år siden. Lørdag kveld er Anderson tilbake samme sted.
ole.jacob.hoel@adresseavisen.no