Dokumentarfilmen «Magnus» er den første kinodokumentaren om en norsk idrettsutøver siden Thomas Robsahms «Myggen» fra 1996. Benjamin Rees film er nok mest fascinerende for folk med interesse for Magnus Carlsen og sjakk. Det begynner å bli en god del, ikke minst internasjonalt. Som dokumentarfilm gir den et slags innsideblikk på den unge mannen som nesten gjennomgående omtales som «sjakkens Mozart» i filmen.

Les anmeldelsen av sjakkfilmen «Pawn Sacrifice»

Gamle familieopptak av Magnus Carlsen og hans familie, og særlig farens bidrag til fortellingen om Carlsen, gir filmen et preg av «autorisert» biografi. Det gir filmen store fortrinn i skildring av sjakkgeniet som barn, ofte som et ettertenksomt barn, tilsynelatende litt i sin egen verden, på mange av de gamle opptakene. Innside-perspektivet gjør på den andre siden at filmen i liten grad problematiserer omkostningen langs veien til toppen.

Historien om Magnus Carlsen er mer enn fascinerende, men filmen står og faller på om den har bilder og scener som evner å gjøre historien til levende dokumentar. En av de beste scenene er fra en purung Carlsen i kamp mot Garry Kasparov på Island i 2004. Uten kommentarlyd eller musikk lar regissør Benjamin Ree klokelig bildene av den russiske mesteren og det norske vidunderbarnet i kamp ved brettet tale for seg. Det gjør de.

Filmen bygges opp mot VM-kampene mot Viswanathan Anand i India i 2013 som klimaks. Her illustrerer filmen godt larmen og hysteriet rundt sjakk på dette nivået. Kamprekken mot den regjerende verdensmester rulles thrillerlignende opp som i klassisk sportsdokumentar. Filmen kommer ikke tett innpå Carlsen. Også som voksen framstår han som et grublende barn som lett faller i egne tanker.

Som portrett av en verdensmester og en «sjakkens Mozart» er det rart og litt synd filmen ikke går lengre i å forklare hva Carlsens geni og særpreg ved brettet består i. Rivalen Anand skildres som nærmest som en datamaskin med innøvde og gjennomanalyserte trekk. Hvordan den fomlete unge nordmannen som kom til tittelkamp med en stor porsjon flaks, overlegent kunne slå verdensmesteren da det gjaldt, kunne filmen gått dypere inn i.

Mens musikken til den svenske komponisten Uno Helmersson løfter Vibeke Idsøes kinoaktuelle «Løvekvinnen», blir musikken til samme mann mer søtladen pynt i «Magnus». Filmen lykkes godt i å vise at Magnus Carlsens prestasjoner ved brettet sannsynligvis er enda større enn nordmenn flest er klar over. Hvordan og hvorfor lykkes ikke filmen like godt i å besvare. Det er heller ikke opplagt at filmen gjør seg best på kino.

Les anmeldelsen av sjakkdokumentar om Bobby Fischer