Det spørs om en norsk spillefilmregissør tidligere har stått bak tre kinopremierer på ett og et halvt år. Omtrent like imponerende som produktiviteten til Henrik Martin Dahlsbakken, er den store variasjonen i sjanger og filmfortelling. «Å vende tilbake»(2015), «Sensommer»(2016) og hans siste film «Cave» er svært forskjellige filmer. Som kompetent actionthriller som hovedsakelig utspiller seg i en grotte, vil «Cave» sannsynligvis gi den unge filmskaperen et kommersielt gjennombrudd.

Det kan innvendes at 27-årige, selvlærte Dahlsbakken fortsatt er mer løfterik enn helt god, men «Cave» har noen grep og scener som viser filmatisk evne til å få en god del ut av tilsynelatende ganske lite. Som de fleste norske spenningsfilmer med skrekkelement starter «Cave» med en gruppe norske ungdommer på tur i spektakulær norsk natur. En av kvalitetene til Dahlsbakken som filmskaper, er hangen til å lage film som framstår som ganske mye om lite, i stedet for omvendt.

Et trekantdrama er mye av rammen i «Cave», med en ung kvinne og to unge menn i dristig utforskning av en grotte. Heidi Toini («Sensommer», «Nobel»), Mads Sjøgård Pettersen («Upperdog», «Nord») og Benjamin Helstad («Kongen av Bastøy») spiller tre ekssoldater med rotete relasjoner, på tur for å utforske en avstengt grotte i fjellheimen.

Toini og Pettersen spiller kjærester, Toini og Helstad har vært det, mens Pettersen og Helstad er kompiser. Første halvde av filmenl spiller godt på ladet stemning mellom de tre, og det som kan ha skjedd mellom dem før vi møter dem i filmen. Filmen serverer dessuten et slags sjangerkyss til John Boormans klassiker «Picnic med Døden»(1972) mens de tre padler nedover elva på vei mot avkoblende vennetur.

Fotograferingen til regissørens bror Oscar er med på å gi filmen produksjonskvaliteter som langt overstiger filmens budsjett. Filmen må finne seg i å bli sammenlignet med Neil Marshalls «The Descent» som het «Nedstigningen» på norsk kino i 2005. Mens den britiske filmen dro til vel mye med handlingselement i siste halvdel, blir typetegning og handling her litt for magert til at grotteferden holder helt inn.

For en sjelden gangs skyld er etterspillet og oppspillet mot en kommende oppfølger noe av det beste med filmen. Det skyldes i stor grad måten Ingar Helge Gimle entrer filmen på, med en tilstedeværelse og typetegning som bobler av filmlek og sjangerbevissthet. Resten av filmen hadde tålt enda mer av det, men det lover godt for oppfølgeren.

Mørk grotteferd: Benjamin Helstad(i midtden) på skummel grotteutflukt med Heidi Toini og Mads Sjøgård Pettersen i «Cave» Foto: Another World Entertainment Norway / FilmBros