Historien om den tyske jøden og statsadvokaten Fritz Bauers rolle i jakten på Adolf Eichmann, er verdt en film. Den logistikkansvarlige for jødeutryddelsene under 2. verdenskrig, ble arrestert av den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad i Argentina i 1960, dømt og henrettet for folkemord i Israel i 1962. «Jakten på Edolf Eichmann» viser den lenge ukjente medvirkningen til den tyske anklageren, og pirker i mentaliteten i det tyske samfunnet på slutten av 50-tallet.

Gode skuespillere og en spennende historie bygd på virkelige hendelser gir ikke nødvendigvis god film. Den seksuelle legningen til Bauer og en av hans medarbeidere er nær ved å overdøve den viktigste historien, slik filmen er fortalt. Filmen pirker godt i manglende tysk krigsoppgjør, med eks-nazister i sentrale posisjoner i tysk samfunnsliv. Historien er mer interessant enn filmen, for eksempel som oppspill til Margarethe von Trottas langt bedre «Hannah Arendt»(2012) om rettssaken mot Eichmann.

«Jakten på Adolf Eichmann» står tematisk godt til den norske forfatteren Kjartan Fløgstads beskrivelse i sine siste romaner av hvordan en rekke tidligere nazister gikk rett inn i det tyske statsapparatet etter krigen. Dessverre roter regissør Kraume bort noe av denne brodden i dramaet med dunkle sexmotiv og sjablongaktig skildring av så vel gamle nazister som undertrykt seksualitet.