År: 1939
Stikkord: Invasjonen i Polen
Mer enn noen gang sto avisen i begivenhetenes sentrum. «Fra den sydlige del av bebyggelsen steg røkmassene uavlatelig til værs fra hele bydeler i brand,» het det i en av de dramatiske reportasjene, som ga et grufullt bilde av brutal krig, lidelse og død.
Her kan du lese alle sakene i Adresseavisens jubileumsserie
«Rundt byen lå over alt tyske stillinger, med artilleri og stormtropper parat. Man måtte med en gysen tenke på den stakkars befolkningen og alle flyktningene i den overfylte, sønderskutte byen…»
Farlig oppdrag
Adresseavisens utsendte medarbeider Herlof Harstad befant seg i forstaden Henrikow og hadde fra taket av en fabrikk «ypperlig oversikt» over Warszawa. Herfra var han vitne til et voldsomt styrtangrep av tyske bombefly mot festningen Modlin. «De svarte flyene snek sig i lav høide frem mot målet, klynget sig op i stor høide over festningen og styrtet ned for å slippe sin dødbringende last.»
Mens drønn på drønn rullet uhyggelig over omgivelsene, og veldige skyer steg opp fra bombenedslagene, eksploderte antiluftskytsgranatene i kraftige blink over festningen. Den tyske militærledelsen på stedet tillot «efter noen betenkning» pressen å gå frem til de forreste angrepslinjene. Den brede innfartsveien mot Warszawa var full av granathull, på begge sider lå sønderskutte hus; i veikanten døde hester og falne soldater. Sjelden hadde en av avisens medarbeidere vært på et farligere oppdrag. Polakkene hadde minelagt hele området rundt Warszawa, og det var livsfarlig å bevege seg utenfor veiene. «Stadig vekk går civilister og soldater sig bort i minene og finner en brå død.»
Men det var tyske fly og bomber som hadde gjort størst skade. Ifølge foreløpige rapporter hadde 16 000 polske soldater og 20 000 sivile mistet livet i angrepet på byen.
I fremste linje
Dersom Modlin-festningen falt, ville tusener av tyske soldater neste dag marsjere inn i den polske hovedstaden. Men slaget var ikke over. Ennå hadde ikke forsvarerne av byen lagt ned våpnene. I bydelen Praga kom avisens medarbeider forbi stedet der en tysk generaloberst og en løytnant nettopp var skutt av to polske soldater som lå i stilling. Sammen med en tysk offiser fortsatte journalisten frem til den forreste tyske angrepsstillingen, «en enkelt linje med maskingeværreder hvor soldater lå parat». 200 meter bortenfor så han soldater i den polske forsvarslinjen.
Det ble vinket med hvite flagg, og forhandlinger kom i gang om en våpenhvile. «De polske infanterister kjempet tappert så lenge de hadde inntrykk av å holde stillingene,» skrev Harstad, som i dagene etter tyskernes erobring av Warszawa snakket med mange polske offiserer og soldater som var tatt til fange. De hadde trodd det var mulig å bekjempe tyskerne, men hadde i virkeligheten ingen mulighet. Den tyske krigføringen var «et mesterstykke i organisasjonskunst,» het det i en av reportasjene som han telefonerte hjem i løpet av september og første del av oktober 1939.
Prøysserånd
Adresseavisen fulgte tyskernes bevegelser på den uvanlige reportasjereisen i verdenskrigens første fase. Informasjonen kom dermed først og fremst fra offisielt tysk hold, men artiklene var likevel for det meste preget av nøktern observasjon. Det var lett å føle medlidenhet med det polske folket og den polske forsvarsviljen, men en norsk pressemann kunne tydelig også la seg imponere av det tyske krigsmaskineriet.
«Motoriseringen av infanteriet og fremstøtet med de farlige tanks har gitt stormtroppene en kampkraft som knekker all motstand – selv maginotlinjen i nord som infanteristene efter heltemodig kamp fikk beseiret. Fremfor alt har prøiserånden, den utpregede soldatdiciplinen og minutiøse organisasjon sin store andel i tyskernes militære seier over den tallrikere motstander.»