Karl Ove Knausgårds kvartett av årstidsbøker, skrevet som en bruksanvisning til verden for hans yngste datter, ble preget av tomgang i andre bok, «Om Vinteren». I forsommerens «Om Våren» ristet han litterært i det hittil etablerte konseptet, med en mørkere og mer nærgående tekst, med sykdommen til kona til forfatteren som et skakende smertepunkt, i en bok som på flere måter fortoner seg som en slags fortsettelse av «Min Kamp»-serien.

I siste bok i serien, «Om Sommeren» er han delvis tilbake til korte, ofte nostalgiske personlig leksikalske beskrivelser av ting og tang, gjerne forbundet med forfatterens oppvekst på 70-tallet. I tillegg består boka av to lengre dagbokssekvenser fra juni og juli i år, som rommer fragmenter av en uutgravd roman fra Knausgårds hånd, inspirert av en historie fortalt i familien.

Sammenlignet med den såre, dirrende «Om Våren» kan «Om Sommeren» virke som et antiklimaks. Mens Knausgårds kone var et slags smertepunkt for beretningen i forrige bok, er hun nesten ikke til stede direkte i denne, som prydes av bilder av den store tyske kunstneren Anselm Kiefer. Knausgårds skildring av sitt møte med en av de største nålevende kunstnerne i Europa bidrar til at illustrasjonene blir ekstra godt integrert i boka, selv om de ikke er laget for den.

De leksikalske tekstene varierer mellom tilsynelatende pliktmessige skriveøvelser for å fullføre prosjektet, til mer temperaturfylte og overskuddspregede tekster, som om gammel kjærlighet til artisten Sting og manglende interesse for hunder. «Finnes det en god forfatter som har hund?», spør han provoserende og vil kanskje erge på seg en hundevenn her og der.

Dagboksnotatene om en 47-årig firebarnsfar er også med på å gi boka et metaperspektiv, om hvor presset han jobber for å fullføre prosjektet. Det kan tidvis gi et preg av pliktløp, men den tykkeste av de fire bøkene i serien har også interessant oppspill til mer fiksjon fra Knausgård. Skisser fra en jeg-fortelling av en kvinne med et spesielt krigsdrama antyder at romanforfatteren Knausgård kanskje ikke var så ferdig som han trodde.