Det spørs om det noen gang har vært framført så mange fantastiske sanger skrevet av en og samme mann, i Olavshallen i løpet av én konsert, som da Kris Kristofferson for første gang ga konsert i byen onsdag kveld. Han fylte 80 i sommer, men så ikke en dag ut over 65 da han entret scenen med gitar og munnspill, for en lenge utsolgt Olavshall.
Da han dro i gang med «Shipwrecked In The Eighties», ble det umiddelbart klart at ting ikke låt helt som det skulle eller burde. Hvis han hadde en dårlig kveld eller periode, var det synd han måtte gå på scenen. Hvis konserten er representativ for Kristofferson på scenen for tida, burde han ikke turnere på denne måten, det vil si alene med gitar og munnspill.
Han har aldri vært mye til vokalist, men stemmen var det som fungerte best i en merkelig og haltende konsert. Han låter enda mer furet, værbitt og preget av levd liv, noe som kler flere av sangene godt. Den tørre stemmen i noen av de beste sangene fra første halvdel av 70-tallet, ga et legendarisk sus over kvelden. Dessverre slet Kristofferson kraftig med å akkompagnere seg selv. Flere av sangene snublet av gårde, ubehagelig nært klimpring og fyllerør i første del av konserten.
Om han slet med å synge og spille gitar samtidig, ble det enda verre da han blåste i munnspillet. Det var sikkert smart at han holdt seg vekk fra munnspillet etter et par dårlige forsøk som dessuten gikk ut over gitarspillet, fra vondt til verre. Etter at han gikk over til mer minimalistisk bruk av gitaren og ga mer rom til røst og sanger gikk det bedre, oppmuntret av entusiastisk respons i salen hver gang det kom en klassisk sangintro – noe det gjorde ofte.
Det er heldigvis ikke ofte jeg er på konsert med betydelige artister og får vondt av den som står på scenen, av helt feil årsak. Med rekken av fantastiske sanger som passerte revy, var det synd så få av versjonene levde opp til sangen og artisten. Heldigvis ble det stigning. Noen av sangene passet kvelden og dagsformen til Kristofferson bedre enn andre.
Det første høydepunktet ble «Help Me Make It Through The Night» som ble til en helt annen slags bønn om hjelp enn den sexy 70-tallsversjonen. Salen responderte varmt og Kristofferson virket selvironisk klar over sin reduserte tilstand, ved å endre refrenget til «Help me make it through tonight». Hans mest rufsete sang, «Sunday Morning Coming Down» tålte også onsdagens versjon ganske godt, til jubel fra en sal hvor mange kunne hvert eneste ord av den.
Helt krise ble det i en av hans mest spretne, overskuddspregede sanger, «Best Of All Possible Worlds». En smyger som «For The Good Times» og hans kanskje mest kjente sang, «Me and Bobby McGee» hadde også fortjent et annet musikalsk følge enn Kristofferson kunne varte opp med. Det hjalp ikke så mye at hans datter kom inn og prøvde hjelpe til i «The Pilgrim – Chapter 33».
Det er spesielt å se og høre musikalske storheter på nært hold. Det er ikke mange låtskrivere i populærmusikken som kan vise til en så stor bukett med klassikere som Kris Kristofferson. Det går likevel en grense for når det er mer trist enn underholdende å se falmende storhet. Etter konserten i Olavshallen, er det fristende å sitere refrenget fra en av de mange flotte sangene han haltet gjennom: «It's over. Nobody wins».