«Suburra» er en brutal, røff thriller lagt til Roma i 2011, med korrupte politikere og prester, brutale, rivaliserende mafiagjenger og unge, lettkledde kvinner som forlyster de fleste av de forannevnte gruppene. Filmen prøver hardt, med bombastiske virkemidler, å riste i det «italienske problemet». Bildene, volden, ansiktene og det bekmørke portrettet av Italias hovedstad er skremmende og styggvakkert skildret.
Les også: «Den beste mafiafilmen siden Gomorra»
Det store problemet med «Suburra» er at filmen virker forelsket i sitt eget uttrykk. Fra skuespillerne som får boltre seg som drittsekker og poserer litt for mye for kamera og medspillere, til scenografi med øsende regn og maleriske bilder til overladet musikk, i nedtelling til en slags apokalypse. Harmen mot et korrupt system mister litt av snerten når dop, død og fordervelse skildres med en reklame-estetikk.
Regissør Stefano Sollima har bl.a. bakgrunn fra tv-serien «Romanzo Criminale» som preges av noen av de samme grepene. For noen funker de sikkert på stort lettet også, men sammenlignet med for eksempel Paolo Sorrentinos «Il Divo»(2008), om samme tema, og som var vel så selvbevisst stilistisk, blir det noe hult og utstudert over «Suburra».
Noe er åpenbart råttent i Italia. Filmen bader i sex, dop, vold og korrupsjon vel så mye som den pirker i det. Den bryr seg for lite om typene den bringer på banen, til at filmen blir særlig å bry seg om. Lekkert anrettet, ganske tomt blodbad.