Det er lett å la seg imponere av den vakre stop motion-animasjonen i «Kubo og det magiske instrumentet», for som stilstudium er filmen uovertruffen. Gjennom egenartet estetikk og nydelig gjennomført fargebruk skapes besnærende gjengivelser av drømmeaktige stemninger, og formspråket står også godt til historien som utspiller seg i et romantisert, fortidig Japan. Fortellingen om unge Kubo skrider frem i et dvelende tempo, det mytiske og det fantastiske er aldri langt unna og filmen fremstår på mange måter som en fabel, der skillet mellom virkelig og uvirkelig viskes ut.

Kubos magiske instrument, en japansk shamisen, har kraft til å stilne tsunamier og å bringe liv til origamifigurer. Gutten har sitt daglige virke i landsbyen som historieforteller, og forsørger både seg selv og sin blinde mor. Langsomt utfolder det seg et ganske dystert familiedrama, og etter hvert må Kubo konfrontere sin egen bestefar.

Til tider tar det rett og slett litt av med perfekte tablåer, fløytemusikk og dvelende skildringer av Kubos vakre, men akk så plagede moder, der hun gjemmer seg i en grotte ved havet. Kubo må snart legge ut på en reise for å finne en spesiell tredelt rustning, ledsaget av en samurai av brettet papir, en humørløs ape og en insektmann med hukommelsestap. Kubos shamisen frembringer de utroligste ting underveis, og her er også spektakulære kampscener mellom folk fra ulike verdener, i en litt for springende og utflytende historie.

«Kubo og det magiske instrumentet» bærer preg av litt for mange ideer, utydelige momenter og ubesvarte spørsmål. En større grad av fokus, samt litt mer humoristisk snert hadde balansert ut det eteriske og noe spredte uttrykket. Filmen beveger seg for øvrig innom et par interessante, mer filosofiske momenter, som minnenes magiske kraft og ideen om sjelenes udødelighet og hamskifte, men dette følges ikke godt nok opp til å få full effekt.

Filmen har selvsagt som mål å plassere seg i toppsjiktet sammen med nyere animasjonsklassikere som «Sangen fra havet», men det er som om den prøver litt for hardt å være poetisk og underfundig. Vagt er ikke ensbetydende med kunstnerisk velfungerende, og «Kubo og det magiske instrumentet» fremstår heller ikke som innholdsmessig fullendt på samme måte. Fordi den er i vageste laget, blir den heller ikke noen utpreget familiefilm, og den appellerer kanskje først og fremst til skjønnhetshungrende voksne.