Det monotone karakteriserer dagene i livet til det eldre ekteparet denne historien handler om. Det litt stakkato språket i en minimalistisk tone og stil underbygger dette godt. Nesten for godt.

Det monotone blir på kanten til det kjedelige, og repeterende scener får en dempende effekt på realitetene i denne gyseren. Og kanskje trenges demping for å ta inn over seg den fysiske og psykiske terroren som karakteriserer det 46 år lange ekteskapet som leseren får innsyn i. Og midt i det hele finnes også glimt av kjærlighet. For dette er skrevet med stor innsikt i balansen mellom lidenskap og hat, og om ulike typer sannheter og virkelighetsoppfatninger.

Karl og Ebba er fengslet i sitt eget hjem på grunn av hålke. I en uke spiser de det det greier å finne av mat i huset mens søppelet de heller ikke kan tømme, lukter mer og mer intenst. Begge deler symbol på smuler og lukt av det lange ekteskapet med hverandre som de også er stengt inne i. Det som var dagens store begivenheter: å handle, tømme søpla eller gå i posten kan ikke gjennomføres. Det gjenstår bare å hakke på hverandre og å observere livet utenfor vinduene. Det første blir påminning og beskyldning om all urett de har begått mot hverandre. Det andre blir utgangspunkt for å dikte livet til dem de ser, og dikte sitt eget inn i dem. «Det er en kjærlighetshistorie, ikke sant. Fortell mer». Fremdeles drømmer. Nå i kontrast til det triste livet i alderdommen.

Innimellom har de sex. Lidenskap og terror går hånd i hånd og blir nesten som to sider av samme sak. Akkurat som nåtid og fortid glir over i hverandre. For de hevner seg på hverandre. Han slår. Venninnene mener hun burde ha gått fra han, men hun vet at hun provoserer han til å slå. Og de fleste dagene med Karl har vært gode. Han har en gang slått en elev. Hun har vært utro. Hvem har vært verst? Nå har de bare hverandre. Er de hverandres forutsetning?

Forfatteren har ingen svar. Hun forteller. Nøytralt. Om det akademiske miljøet. Om forfengeligheten. Om begjæret. Hva Ebba sier. Hva Karl gjør. Hva de tenker. Dialogen mellom dem. Og hun forteller godt og forløsende. Vi senser det triste livet. Vi forstår lengselen. Den som var og den som er. Uri spiller på et rikt register av litterære virkemidler. Språklig og måten hun veksler mellom fortelling og dialog på, mellom realisme og nesten poetiske vendinger. Kontrastene i følelser og tankesprang skaper spenning. Og altså gys.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN