Under tre måneder etter «comeback»-EP-en «U», er Ulf Risnes ute med fire nye låter. Han har ikke ligget på latsiden ellers heller, men det siste halvåret jobbet jevnt og trutt med å få ut deler av katalogen som har vært utilgjengelig digitalt.

Rett før første ep «U» kom det underkjente Tre Små Kinesere-overskuddsalbumet «Ultralyd» fra 1998, mens «L» kommer i kjølvannet av Risnes' fine solodebut fra 2007 og den strålende duoplata med Sugarfoots Øyvind Holm fra 2009. På høy tid at disse finnes på alle plattformer, samtidig utgjør hver lille bit av puslespillet en helhet og en karriere som ikke er bare lett å måle seg mot.

Godt over snittet

Sånn sett kan ep-ene, hver for seg og i sum, ses på som forsiktige og kanskje litt uforpliktende forsøk på å finne et slags nytt fotfeste. Han lukker én bok og åpner en annen, føler seg fram, i et landskap og en bransje som er veldig annerledes enn den han var med på å definere for 25 år siden. Men nå skulle en tro vi snakker om noen som ikke vet hva han holder på med. Ulf Risnes' evne til å skrive solide poplåter omtrent i søvne skal ikke undervurderes, og «L» er et nytt knippe som klokker inn godt over snittet.

Der «U» dyrket kontrastene mellom det burleske og det rørende melankolske, holder «L» seg mer på matta hele veien, den framhever den finstemte og myke siden ved melodiskaperen og arrangøren Risnes. Og det låter fryktelig fint. Ingen låter helt på nivå med «Voksenvenn» fra forrige EP, samtidig er den jevnere og sånn sett også uten irritasjonsmomentene.

Forsiktig

«Vinn eller forsvinn» er en slepen ballade med , mens utgivelsens beste tekst gjør mye utav lite. Tilbakelente jazzstemninger har han gjort før – som på den underkjente perlen «Berømt» fra «Vær Sær». Her er det «Atmosfære» som velter seg i blåtoner, og resultatet er mer pent enn spennende. På nostalgiske «I 75» kvesser han klørne ørlite, og viser at han også kan gjøre fleskete rock uten at det blir overstadig gjøglete.

Små fornyingsgrep, som de analoge synthene som bidrar til at «Klar for en prat» blir ep-ens beste låt, kunne det gjerne vært flere av. Risnes låter avslappet og komfortabel - såpass komfortabel at det man kan savne litt gnist og friksjon. Karrieren har riktignok handlet mer om klassisk popmusikk filtrert gjennom trondhjemsk lynne, enn om musikalsk eksperimentering - men selv om melodiene nærmer seg lærebok-nivå, tåler vi flere overraskelser. Større motstand.

«L» blir dermed enda et par tær som dyppes forsiktig i vannet - og om et par måneder kommer antagelig «F». Så kan en spørre seg om det ikke hadde vært enda mer stas om han trukket pusten dypere, risikert mer - og stupt uti med hud og hår?

Ulf Risnes - «L» Foto: FonoFino