Svært mange vil ha stor glede av å se og diskutere «Kongens Nei». Det er den verdt, etter kinopremieren 23. september. Årets norske Oscar-kandidat blir sannsynligvis for norsk for internasjonale øyne. Sett med norske øyne har den klare kvaliteter som interessant, diskutabel og severdig storfilm, egnet til å styrke det norske monarkiet ytterligere.

Les også «Store norske menn går til filmen»

Det er rart at det ikke er laget norsk storfilm før om de skjebnesvangre aprildagene 1940, med særlig blikk på konge og regjering tidligere. Erik Poppe har gjort mange gode valg i en film som totalt sett er den mest imponerende fra hans hånd som filmskaper. Selv om den hadde stått seg enda bedre med strammere grep om siste halvdel.

Det viktigste er så til de grader på plass, i form av den danske toppskuespilleren Jesper Christensen. Det er vanskelig å tenke seg at noen kunne gjort rollen som kong Haakon bedre. Måten skuespilleren, regissøren og fotograf John Christian Rosenlund bygger kongerollen, fra fåmælt, furet til avgjørende scene med tysk diplomat, er karakterbygging på film på høyt nivå.

Anders Baasmo Christiansen som en politisk aggressiv kronprins Olav, Karl Markovics som tysk diplomat og Tuva Novotny som kronprinsesse Märtha sørger for at flere av de sentrale rollene holder høyere nivå enn vanlig for norske historiske filmdrama. Fotograf Rosenlunds fjerde spillefilm i regi av Poppe er deres mest spenstige samarbeid. Dynamisk bildefortelling, fra speidingen etter tyske krigsskip til lange tagninger i samtalen mellom kongen og Hitlers sendebud.

Norsk krigsfilm har hatt en tendens til å dyrke svart-hvitt-framstillinger med gode nordmenn og fæle tyskere. «Kongens Nei» kan delvis beskyldes for det, i form av rakryggede heltebilder av konge og kronprins, mens Quisling får gjennomgå, med unntak av en underlig filmatisk telefonsamtale med Hitler på høyttaler, som ikke tjener filmen.

På den andre siden blir filmens egentlige skurker de som representerer en slags velment svikt: Den norske regjeringen, og særlig statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht. At Nygaardsvold tolkes som en svett og handlingslammet sunnmøring av Gerald Pettersen, gjør ikke hans sak bedre. Sett fra Baasmo Christiansens energiske kronprins Olav, er stortingspresident C.J. Hambro en av få norske politikerne med hodet på plass, som han sier.

Mens politikerne vakler og tilsynelatende ikke skjønner hva som skjer, er de kongelige prinsippfaste. Filmen er noe mindre pratsomt overtydelig enn Poppes tidligere filmer. Etter forbilledlig start, med eminent tittelsekvens og stram inngang, sklir filmen noe ut i andre halvdel. En dialog om kronprins Olavs fraværende mor og en scene hvor kongen jages til skogs av tyske krigsfly og plutselig blir actionhelt også, blir unødig fjas, som kvikklunsjen på bordet mellom konge og regjering.

«Kongens nei» får til ganske mye av det den prøver på. Den holder ikke like godt hele veien. Historieframstillingen kan nok diskuteres, men som norsk storfilm fra 2. verdenskrig er den minst like god og vel så interessant som «Max Manus» og tv-serien «Kampen om Tungtvannet».