- Er det en død etter livet, spør Lisa Lie i tilknytning til «I Cloni», som er dels en vandring i dødsriket, dels et sug etter barndommens trygghet.

Sistnevnte er konkretisert med hennes virkelige mamma, Sissel Lie, som sitter på et eget lite rom i teltkonstruksjonen, som er stykkets scenografi, og steker krumkaker, mens stykkets fire aktører, Lisa, Helga, Ivar og Petter spiller seg selv hemningsløst ut akkompagnert av en kassettspiller som formidler trekkspillmusikk, pompøse poplåter fra 90-tallet og Susanne Sundfør.

Lisa Lies univers er både trashy og høykulturelt, det rene tøv avløses av poetiske refleksjoner og symbolsterke visuelle tablåer. Møljescener som muligens er hommager til Goyas maleriske univers utvikles til erotisk utforskning. Dette er teater som skal sanses, ikke overfortolkes. Jeg opplever hennes tilnærming til teater som barns grenseløse utforskning og utkledningsglede, forlenget i den kreative fabuleringen i en sterkt sammensveiset ungdomsgjeng.

Helga (Kristine Edvardsen) drikker fra en Motorpsycho-kopp i starten av forestillingen; et hint til at stykket spilles på Verkstedhallen, Svartlamoen, midt i hjertet av Motorpsycho-land, men det er også en link estetisk og operativt. Motorpsycho har en inderlig tilnærming til sin musikk, der de til enhver til kaster seg ut på dypt vann og så får det bære eller briste. For at det geniale skal oppstå, i glimt, må en traske ganske lenge på den brede veien av middelmådighet. Slik oppfatter jeg at også Lisa og hennes gjeng jobber, og som publikummer må en ta med på kjøpet at en forestilling kanskje er for lang og kanskje tar en del omveier som ikke nødvendigvis gir lønn for strevet.

Men helheten gir oss lønn for strevet. Og det er den som teller.

«Forsvinner dette om jeg tar en runk» er et gjentagende omkved, i en forestilling der hver enkelt aktør, og kanskje publikum spør seg om man er en Klatremus eller en Morten Skogmus, der uttrykket «ikke akkurat et fruktfat» får en ny dybde, der heldige publikummere blir påspandert Marie-kjeks, der det spilles heftig både på luftorgel og luftharpe, der det er vanskelig å skille mellom kjærtegn og avstraffelse, der det drikkes store mengder te og det erkjennes at hva som helst kan skje om teselskapene varer for lenge.

I dette tilfelle ender det med kannibalisme, og en hvitkledd innyndende gjeng som kunne vært kreert av Charles Dickens. De har et trøstende ord med på veien til døden etter livet: «Du er et godt menneske. Men du kan bli et enda bedre menneske, med litt krydder.»

Men denne forestillingen, ett av mange høydepunkt på den pågående Bastard-festivalen, trenger ikke ytterligere krydder for å fungere.

Foto: Kjell Ruben Strøm