Det er grønn skau, apachesykler og rutete flanellsskjorter så langt øyet kan se i den 70-tallsretro «Peter og Dragen». Filmen vil gjerne fremstå som både rotekte og aktuell, men er også en nyversjon av «Pete’s Dragon» fra 1977. Velbrukte elementer sauses sammen og spes med litt hipstergreier, og resultatet er ikke alt for vellykket.
Les anmeldelsen «Fin norsk familiefilm med psykotante som barnevakt»
Man tager altså en drage à la «The NeverEnding Story» samt en stk. Mowgli-variant og plasserer dem i den nordamerikanske villmarka, hiver i et svulstig lydspor og rause doser Disney’sk familienostalgi, og satser på at Robert Redford i rollen som bestefar vil gjøre susen. Til tross for noen velfungerende actionpartier utover i filmen er «Peter og Dragen» umiskjennelig oppstilt og formelaktig, og selv om det er gromt uten dippedutter og Pokémon Go, tar det litt av med retroromantikken også.
Den foreldreløse Peter og hans hårete, grønne bestevenn står i sentrum for begivenhetene, og temaene som berøres er for så vidt aktuelle nok. Historiens kjiping forstår ikke at skogen må tas vare på, mens filmens øvrige voksne er stødige, enkle og generelt lite minneverdige. «Peter og Dragen» er rutinert laget, det vil si på den ganske uinspirerte måten. Det er rikelig med trykking på de emosjonelle knappene, i tillegg en logisk brist både her og der, og blandingen av forslitte grep og nostalgi gjør ikke noe varig inntrykk.
