«Livet er en komedie skrevet av en sadistisk forfatter» sier Jesse Eisenberg i scenen som kanskje best oppsummerer Woody Allens siste film og noe av 80-åringens film- og livssyn. Forglemmelige «Irrational Man» fra i fjor fikk mer og bedre oppmerksomhet enn filmen strengt tatt fortjente.

Derfor er det fristende å hevde at «Café Society» viser veteranen tilbake i fin form igjen, selv om det strengt tatt ikke er så mye mer enn en velgjort bagatell av en film. Oppsiden er en av de visuelt lekreste filmene til Allen på en stund, ikke minst takket være fotograferingen til Vittorio Storaro, Oscar-vinner for foto på «Apokalypse Nå» i 1979.

Dessuten er Jesse Eisenberg i hovedrollen av de mer vellykkede forsøkene på å få yngre skuespillere til å spille en umiskjennelig allensk type. En rolle som ville blitt spilt av Allen om filmen hadde blitt laget for 40 år siden. Sist, men ikke minst, er 30-tallets USA nå åpenbart en tid som Allen tilsynelatende føler seg mer hjemme i enn vår egen tid.

Les også «Gamle Woody og unge kvinner»

Eisenberg spiller en ung jødisk gutt som foreldrene sender fra New York til Hollywood, for at onkelen, en filmagent, spilt av Steve Carell, skal finne arbeid til ham. Eisenberg er omtrent like god som Allen til å framstille verbalt smarte, fryktsomme unge menn. Filmen lever best som romantisk tragikomedie når unggutten og onkelen har et forhold til den samme ungen kvinnen, godt spilt av Kristen Stewart. Raffinert dramatisk utporsjonering av hvem som vet hva når er Allens beste grep.

Som leken Hollywood-komedie fra gullalder i drømmefabrikken er filmen en småpen 30-talls-parallell til Coen-brødrenes 50-tallslek med noe av det samme i «Hail, Caesar!» tidligere i år. Allens film holder ikke like godt hele veien, med en gangstertråd i siste del av filmen som virker anstrengt og mer lettvint skrevet og regissert enn de beste og mest interessante sidene til filmen.

Jesse Eisenberg, Kristen Stewart og Steve Carell spiller godt ut et fornøyelig trekantdrama med et lett shakespearsk touch i fortellergrepet. Allen får levert noen stikk til filmbransjen vestpå og en kjærlighetserklæring til New York i en film som ikke matcher de to beste av hans siste åtte filmer, 2013s «Blue Jasmine» fra og «Midnight in Paris» fra 2011. I sjiktet under er årets Allen blant de litt bedre. Bedre egnet til å glede gamle fans enn å skape nye, men det er faktisk en underkjent glede.