Anmelderen, Odd Eriksen, mente at folk vanligvis hadde «rent hornene av seg» i den alderen som Mykle var på dette tidspunktet, det vil si 41 år. Eriksen betegnet Mykle som «en meget godt utstyrt forfatter,» men at han altså snart burde styre seg i sin stadige jakt etter damer og erotiske opplevelser.

Her kan du lese alle sakene i jubileumsserien til Adresseavisen

Nå var forfatteren såpass gammel at han heller burde ta seg tid «til å skape noe i livet, tenke seg om og ikke bare renne rundt etter egen nytelse, som en brunstig avlsokse,» skrev Eriksen, som understreket at han ikke var moralsk forarget, men at boken ikke holdt mål «rent formelt».

Suggestivt og sterkt

På plussiden i anmeldelsen ble det anført at det under forfatterens penn «drysser det frem et mylder av ord, tanker, bilder og assosiasjoner, så rike og levende, så suggestive og sterke at det ofte er en fest å lese ham. «Men balanse, likevekt, nei, det er det ikke for mye av i hans romaner.» Eriksen mente at Agnar Mykle måtte være en robust natur som greide å våge seg så langt utpå som han hadde gjort i den nye boken. «Jeg tror også at han kommer helskinnet i land etter turen,» het det i anmeldelsen.

Adresseavisens mann ante nok at det ville bruse i kjølvannet av utgivelsen. I tillegg til de detaljerte seksuelle skildringene hadde Mykle igjen åpenbart brukt levende modeller, på en lignende måte som i «Lasso rundt fru Luna».

Anmeldelsene sprikte i synet på Mykles litterære metode og kvalitet. «Dette er ikke en roman, men en bok til å slå i hjel lemen med,» skrev Jens Bjørneboe i sin kritikk. Blant de mest moralsk forargede var kulturredaktøren i Fædrelandsvennen, Steen Benneche. «Jeg vet ikke om en avisartikkel kan passere som en politianmeldelse, men i så tilfelle foreligger den herved,» skrev han bestyrtet.

Ingen særbehandling

I hjembyen Trondheim hadde Agnar Mykle ved tidligere utgivelser ikke fått noen særbehandling i pressen, heller ikke i Adresseavisen. Da han ga ut «Tyven, tyven skal du hete» i 1951, ble han underlagt et strengt kritisk blikk av bokanmelderen Johan Due. Han så riktignok i Mykle «en mann med intelligens og en viss dikterisk evne», men håpet at forfatteren «kunne fri seg for eventuelle komplekser slik at hans framtidige diktning kan komme over i et sunnere spor». Per Opøien var mer positiv da han anmeldte novellesamlingen «Jeg er likeglad, sa gutten» året etter. «Vi bør følge med Agnar Mykle,» oppfordret Opøien. Avisen sto ikke helt ved det når den neste romanen, «Lasso rundt fru Luna» ikke fikk nevneverdig oppmerksomhet høsten 1954. Men Adressa fulgte Mykle videre på ulike måter. Utpå våren i 1955 het det at forfatteren var i byen for å friske opp trønderdialekten til bruk i sin neste roman. «Mykle går rundt i et digert skjegg, men skal være helt ufarlig,» ble det observert på avstand og nedfelt i en notis.

Les også «Året var 1958, og Agnar Mykle fikk ikke ha damebesøk på rommet»

Etterspillet

Utgivelsen av «Sangen om den røde rubin» i 1956 fikk et betydelig etterspill, som ble dekket på ulike måter av Adresseavisen. Boken ble etter hvert omtalt på flere steder i avisen, blant annet i spalten «På kirkebakken», der den lett kunne tas som et bilde på tidens moralske forfall, og i et referat fra et møte i Kunstnersamfunnet i Trondheim våren 1957, der forfatteren Kristian Kristiansen protesterte på at Mykles nye bok var lagt frem som gevinst i medlemsutlodningen.

Rettssaken som ble reist mot Agnar Mykle og direktør Harald Grieg i Gyldendal høsten 1957, ble for Adresseavisen dekket av journalist Johan Johansen. Han skrev lange og detaljerte referater fra rettsforhandlingene i Oslo byrett og fikk store oppslag i avisen. Saken vakte enorm oppmerksomhet landet rundt, og naturlig nok ikke minst i Trondheim. Noen smil fremkalte også referatene iblant, som da Mykle ved starten av saken innrømmet at han en gang hadde fått en bot for å ha gått mot rødt lys.

Leste lange utdrag

Nå var det alvorligere ting det gjaldt. Tiltalen gikk ut på overtredelse av straffelovens § 211, nr. 1 B for publisering av utuktig skrift. Mykle ville ikke svare på om han erkjente seg skyldig, men takket ja til å lese opp lange utdrag fra boken. Det byretten hørte – og eventuelt leste selv – fikk den til slutt til å kjenne boken utuktig.

Men både Mykle og Grieg ble frifunnet på grunn av «god tro». Året etter kom Høyesteretts flertall «under sterk tvil» frem til at «Rubinen» likevel ikke var utuktig. Samtidig fikk Gyldendal tillatelse til å selge mer av boken, i tillegg til de 55 000 eksemplarene som var solgt da rettssaken startet. Til da hadde Agnar Mykle tjent 241 000 kr på utgivelsen. Han va blitt en bemidlet, beryktet og berømt mann.

PER CHRISTIANSEN 951 98 766

per.christiansen@adresseavisen.no

Solgte godt: «Sangen om den røde rubin» var en av vinnerne i bokhøsten 1956.
Rødt begjær: Hjemme hos Agnar Mykle på Lille Langerud på Abildsø i Oslo i 1955, da «Sangen om den røde rubin» var under arbeid. Foto: Sverre A. Børretzen/NTB Scanpix