Brasiliansk film er det ikke mye av på norsk kino, men dette er den andre gode av Anna Muylaert på under ett år. En av de beste julefilmene i fjor var hennes «Min Andre Mor». Det var fornøyelig sosialt drama med brodd og klasseperspektiv rundt en velstående familie og deres bestemorsaktige hushjelp gjennom 13 år. «Ikke kall meg sønn!» er helt annerledes, om en 17-årig gutt som utforsker sin seksuelle identitet, samtidig som han får hele sin familiehistorie snudd på hodet.
Unge Pierre liker både gutter og jenter, gitarrock og kvinneklær. En vekselvis utagerende og innadvendt ung mann, som ikke får det lettere å snakke om det vanskelige når han ved starten på filmen får vite at hun han trodde var hans mor egentlig stjal ham som nyfødt. Filmen går røft, sårt og godt inn i den anstrengte situasjonen, med den unge gutten i beklemmende skvis mellom sin gamle og nye familie.
Som i Muylaerts forrige film får også denne en sosial brodd, gjennom miljøskildring og typetegning. Som om ikke den identitetssøkende tenåringen ikke hadde mye å stri med fra før, blir det ikke enklere når hans nye og mer velstående foreldre (og en skeptisk ny lillebror) skal prøve å ta igjen for alle årene de har mistet. På tragikomisk vis illustrerer «Ikke kall meg sønn!» at dette med arv og miljø kan være kompliserte greier. Særlig når gamle og nye bånd vikler seg inn i en tenåring som trodde familien var det mest stabile i en søkende hverdag.
Les også «Mesterlig om mesterfotograf»
