For hver film siden debuten i 2007 framstår franske Mia Hansen-Løve som en stadig dyktigere filmskaper, særlig god på små skift og relasjoner i ulike settinger . «Dagen i morgen», som fikk regiprisen i Berlin i år, er i personer og miljø et langt stykke fra hennes forrige film, DJ-dramaet «Eden», som i fjor var hennes første film på norsk kino.

Mens hennes forrige film utspilte seg i miljø rundt fransk diskomusikk på 90-tallet, handler «Dagen i morgen» om en middelaldrende filosofilærer som plutselig slipper å bekymre seg for mann, barn eller syk mor. En av de største nålevende franske filmskuespillerne, Isabelle Huppert, er én av grunnene til at «Dagen i morgen» er kultivert, borgerlig fransk filmdrama av høy kvalitet.

Huppert gjør flere filmer og får bedre roller enn de fleste på hennes alder for tida. Det er sjelden å se en så levende film om en godt voksen kvinne, hvor filmen i så liten grad problematiserer de store dramaene rundt hovedpersonen, men heller beskjeftiger seg med de tilsynelatende små. Hansen-Løve har også skrevet manus, som gir grunnlag for en rekke fine scener mellom den aldrende filosofilæreren og hennes unge, mer radikale elev, spilt av Roman Kolinka. Han viser at han godt klarer spranget fra 90-tallsdisco i regissørens forrige film til aktivistisk, radikal filosofi her.

Det meste av handlingen utspiller seg rundt 2010. Huppert er eminent som godt voksen filosofilærer med tiltagende inntrykk av å bli frakjørt av tidsånden. På kort tid kuttes hennes forpliktelser for barn, ektemann og hennes syke mor. Dermed opplever hun en uanmeldt plutselig frihet som hun ikke helt vet hvordan hun skal bruke.

I en annen filmskapers hender ville disse historiene og skjebnene sannsynligvis ledet til en film om utroskap, svik og generasjonsoppgjør, tilsatt en eim av nostalgi fra studentopprør og 1968. Mia Hansen-Løve styrer i befriende grad unna det meste av det.

«Dagen i morgen» er et finstemt drama som nærmer seg store spørsmål med små fakter og en tilforlatelig hverdagslig stil og tone. Erkefransk, med en kvinne som fortsatt skriver sjekker, mens hennes elever protesterer i gatene mot en pensjonsreform som gjør at folk må jobbe til de er -67. Som en fransk, umorsom og god variant av noen av filmene Woody Allen har laget i det siste, er «Dagen i Morgen en perle av en film, med mye mer ved seg enn det kan se ut som.

Les også anmeldelsen «Sopranen som ikke kunne synge»

Stort og smått: Isabelle Huppert som filosofilærer som plutselig opplever en overrumplende frihet i «Dagen i morgen». Foto: Another World Entertainment Norway AS