Jon Haukelands dokumentar tar utgangspunkt i sakene som førte til den store rettssaken i Oslo i 2013, hvor 19 ungdommer fra Groruddalen i alderen 15–19 år ble siktet for å ha ranet andre barn. Filmen følger tre av ungdommene som ble siktet som barneranere, i perioden etter deres møte med norsk rettsvesen, samt gjennom oppfølging etterpå.
Les også «Røff ungdomsdokumentar»
«Barneraneren» fikk nylig prisen for beste norske dokumentarfilm under Bergen internasjonale filmfestival. Det er en film som mange vil ha godt av å se, så vel ungdom og foreldre som politikere. Filmen reiser en rekke spørsmål om ungdom på vei ut på eller opp fra skråplanet. Den er også en fascinerende, interessant skildring av sosiale og andre forskjeller mellom ungdomsmiljø på østkanten og vestkanten.
Filmen er egnet til å skape diskusjon om oppvekstmiljø og forebyggende arbeid, men også om hvordan filmen er laget. Den strekker nemlig dokumentarbegrepet lenger enn norske kinodokumentarer vanligvis gjør. Først og fremst fordi det er uklart hva som er rekonstruksjon i filmen og hva som er dokumentasjon av mennesker og situasjoner med kamera der og da det skjedde.
Historien til hovedpersonen Noah er levende og godt fortalt. Det er ingen tvil om at filmen dokumenterer hans versjon av historien og bygger på faktiske hendelser. At regissør Haukeland viser Noah som en litt upålitelig forteller, samtidig som filmen fortoner seg som en flytende blanding av rekonstruksjoner og autentiske opptak, gjør «Barneraneren» til en film verdt å se og diskutere på flere plan. Noen av rekonstruksjonene gjør filmen mer spilt enn bare godt er.
«Barneraneren» fortoner seg på flere måter som et slags motstykke til Ruben Östlunds «Play» som skapte voldsom debatt i Sverige i 2011 og gikk på norsk kino vinteren 2012. Den var filmet som en dokumentar, men var en fiksjon om fem fargede ungdommer som ranet tre ungdommer som så etnisk svenske ut. Den svenske filmen ble beskyldt for å nøre opp under rasisme, i skildringen av ofre og gjerningsmenn. Her er det som tittelen antyder ranerne som er hovedsaken.
Jon Haukelands film konsentrerer seg om gjerningsmennene og skaper sympati for dem, men den viser også hvor lite som skal til før de plutselig havner på ville veier. Første del av filmen kretser rundt de tre kompisene Noah, Hachim og Tim og deres miljø på Haugenstua i Groruddalen. Som en del av oppfølgingen av politi, sosialarbeider og lærere, må Noah forplikte seg til å skifte miljø, slutte å omgås barndomsvennene.
Noahs miljøskifte fra Haugenstua på østkanten til Bekkestua i Bærum, hvor han flytter inn hos faren, gjør filmen til et fascinerende blikk på den enorme sosiale forskjellen mellom ungdomsmiljø i Norge. Fra båtliv og hestesport i Bærum, til hiphop og helt andre klær og talemåter i Groruddalen. De tre ungdommene i sentrum for historien byr så levende på seg selv foran kamera at de bærer filmen.
«Barneraneren» er en uren dokumentar. Det er mye den ikke forteller, men det den gjør, gjør den ganske godt.