Seierstads forrige dokumentarbok «En av oss», om 22 juli-terroristen og hans ofre, ble i New York Times kåret til en av fjorårets viktigste bøker.

Denne er ikke mye mindre viktig, om et fenomen mange av oss sliter med å forstå. Hvorfor velger norsk ungdom å risikere livet i tjeneste for IS i Syria?

«To søstre» er et skritt på veien for større forståelse, formidlet i dramatisert, nærmest skjønnlitterær, men språklig nøktern, drakt.

Utgangspunktet for historien er de to Bærum-søstrene, her kalt Ayan og Leila, som rømte til Syria 17. oktober 2013, og deres fars Sadiqs kamp for å finne dem og få dem hjem. Hun trår dem svært nære. Gjennom deres historie får vi også historien om radikalisering av muslimske vestlige ungdommer og utviklingen i krigsherjede Syria.

Hovedkilde er pappa Sadiq, men med basis i samtaler også med mamma Sara, andre i familien, lærere, medelever, venner og skriftlige kilder som skolestiler og aktivitet på sosiale medier, tegnes et bilde av to våkne og intelligente norsk-somaliske jenter som går gjennom en radikaliseringsprosess inspirert av sterke enkeltpersoner i miljøet. De blir stadig mer konfronterende på skolen og mot andre autoriteter, manglende kommunikasjon mellom skole og foreldre bidrar til at mor og far ikke skjønner hva som foregikk før det er for sent.

Krigens redsler og meningsløshet blir spesielt overveldende når Seierstad spenner opp effektive kontraster, som å referere vestlige tenåringsjenters blogger innenfra Kalifatet – med referanser til Disney-filmer og oppskrifter på pannekaker med Nutella.

Nettopp når vi blir påminnet hvor mye disse jentene ligner på våre egne døtre, søstre, venninner, gjør boka mest inntrykk. Sterkest for denne leser er chattene lillebror Ismael har med Ayan og Leila. Ungdommelige slenguttrykk, søsken-dissing og -kjærlighetserklæringer blandes med religionsdiskusjon og sterke konfrontasjoner. Ayan, jeg er veldig glad i dere, men dere et stort depressivt anker i livet mitt, skriver Ismael. De to eldste søstrene er i Syria, mor og de to yngste barna i Somalia, far er besatt av drømmen om å få hjem sine døtre, Ismael sitter maktesløs tilbake.

De svært dramatiske opplevelsene til Sadiq i Syria, med flere døgns tortur i fangenskap, har Seierstad stort sett bare Sadiqs egne ord for – men det stilles likevel spørsmål rundt hans handlinger og hans fremstilling. Gjennom referater fra telefonsamtaler med resten av familien får vi inntrykk av at de to søstrene, begge nå gift og mødre, tre år etter flukten til Syria er like glødende i sin overbevisning.

Seierstad har brukt det fulle navnet til biperson Aisha, og også redegjort for hennes dramatiske forhistorie om familievold. Avdøde Bastian Vasquez, Arfan Bhatti og Ubaydullah Hussain, som har klare skurkeroller, opererer også med fullt navn. Verken disse eller de to søstrene selv har latt seg intervjue til boka.

Under lesing stiller en seg spørsmål om både kildekritikk og kildevern. I et grundig etterord går Seierstad inn i disse dilemmaene, og redegjør og forsvarer sine valg, hvordan hun veier enkeltpersons interesser opp mot allmennhetens behov for innsyn.

Jeg opplever at hun argumenterer godt for sine valg, uten at jeg kan påberope meg detaljkunnskap nok til å vurdere om terrenget stemmer med det kartet hun tegner opp.

Åsne Seierstads journalistiske metode har vakt debatt før, og vil gjøre det igjen. Men dette er en sterk, relevant og viktig bok i 2016. Viktig på grunn av tematikken hun tar opp, og den journalistiske og analytiske grundigheten som ligger bak. Men det er nettopp hennes valgte form, blandet med talent for dramaturgi og formidling, som gjør at boka kommer til å bli lest og diskutert av ekstra mange.