- Vi var et Mike Tyson-band. Vi gikk hardt ut og gikk for knockout, vi kom aldri til å vare i tolv runder og vinne på poeng.

Slik beskriver vokalist Liam Gallagher den eventyrlige stigningen Oasis hadde mot toppen i dokumentaren «Oasis: Supersonic».

Regissør Mat Whitecross har valgt å la filmen konsentrere seg om nettopp de tre årene fra Oasis ble dannet i 1993 fram mot bandets vanvittige dobbeltkonsert på Knebworth i 1996, der de trakk en kvart million mennesker over to kvelder.

Se alle ukens filmanmeldelser

Og det er blitt en god, vital og friskt fortalt film. Den har spenstige visuelle løsninger og et tidvis fantastisk arkivmateriale å øse av – og selv om den lagt opp som en «talking heads»-dokumentar, er heldigvis de nåtidige fortellerstemmene kun med på lydsporet. Filmen har stram, effektiv og energisk framdrift, med brødrene Noel og Liam som naturlig vittige og gode hovedkilder og (selvsagt) god musikkbruk.

Knebworth-konsertene er selve kroningsøyeblikket, manifestasjonen av bandets enorme posisjon («Den siste store folkeansamling før internett» som Noel nokså presist beskriver det). Selv om filmen noe overdrevet gir inntrykk av at det omtrent gikk i stå for Oasis fra den dagen, så ble de aldri større. Å hoppe bukk over bandets dalende kurve, kunstnerisk som kommersielt, i årene som fulgte, gir filmen kledelig fokus, energi og oppdrift.

Da er det et adskillig større problem at filmen, for alle sine styrker, er påfallende nærsynt. Her reduseres historien om Oasis til å være historien om ett enkeltstående band i et slags vakuum – mens deres suksess i virkeligheten var nært knyttet til sterke strømninger i det engelske samfunnet akkurat da. Her nevnes ikke (klasse)rivaliseringen med Blur med et eneste ord, vi hører ingen ting om britpop-bølgen Oasis både nøret opp under og sugde næring fra, knapt noe om sceneskiftet fra ecstasy og dansemusikk til øl, kokain og rock – ingen ting om 90-tallets «cool Britannia»-hysteri eller bandets klamme kobling til Tony Blair. Som tidsbilde er filmen derfor av begrenset interesse, den gjør historien litt mindre enn den egentlig er – filmen gir inntrykk av å være en historie som kunne skjedd når som helst, at den eneste dynamikken av betydning er den mellom Noel og «our kid» Liam.

Derimot er filmen et medrivende portrett av to brødre som elsker og hater hverandre. Vidt ulike av natur men begge med voldsom appetitt på suksess og livets goder samt utstyrt med det typisk nordengelske arbeiderklasseviddet, den like typiske arrogansen og usentimentale gatesmartheten som står sterkt særlig i Manchester. Oppveksten med en voldelig far og trippelarbeidende mor (sekvensene med mor Peggy er både blant filmens herligste og mest vemodige) gjorde samtidig sinne og revansjelyst til en kraftig motor i bandets suksess. En framdrift ytterligere forsterket av en veldokumentert og kraftig, til tider voldelig rivalisering mellom de to. Filmen gjør heldigvis ingen forsøk på å glatte over dette.

For selv om filmen i takt og tone er en suksesshistorie, er det nok av glimt som er med på å forklare hvorfor det ikke kunne vare i tolv runder. Som bildene fra bandets første konsert i Los Angeles, som etter et kontinuerlig inntak av meth i to døgn før de går på scenen ender i kaos og med at Noel forlater bandet midlertidig. Trommis Tony sparkes og saksøker bandet, bassist Guigsy får nervøst sammenbrudd. Lys brennes i alle tenkelige ender, og de sier det selv mot slutten: Kanskje burde de sluttet på topp, der og da, foran 250 000 på et jorde i Knebworth.

- Vi hadde kysset himmelen, hvorfor ikke gi den et sugemerke, spør Liam over bildene av fyrverkeriet som markerer slutten av konserten.

Oasis ga verden både sugemerke og blåveis. «Supersonic» forteller godt og livlig hvordan det skjedde – men lykkes ikke like godt i å forklare hvorfor.

Anmeldt av VEGARD ENLID