Timingen er upåklagelig. Dagen etter at 82 år gamle Leonard Cohen ga ut karrierens 14. og kanskje siste album, er det premiere på denne cabaretforestillingen i Theatercaféen på Trøndelag Teater.
LES OGSÅ ALBUM-ANMELDELSEN: Hatten av for Leo
I sentrum for det hele, teatrets egen veteran Hallbjørn Rønning; som er midtpunktet på scenen, som står bak utvelgelsen av låter og mellomstikkene han selv formidler mellom låtene.
Hallbjørn Rønning forteller om Cohens oppvekst i en jødefamilie i Toronto, om 60-tallet i Greenwich Village og Chelsea hotel, London og den greske øya Hydra, om alle kvinnehistoriene, om hans forvirrede og forvirrende politiske engasjement, anekdoter fra albuminnspilling med Phil Spector, affæren med Janis Joplin og politisk samarbeid med Michael X. Det er (heldigvis) ikke noen full biografi, men spredte høydepunkt, fragmenter som til sammen gir et bilde av den betydelige kunstneren Leonard Cohen, servert i avslappet personlig stil – lett kryptisk og tilbakelent i god Cohen-ånd.
Best på jubileer
Hallbjørn Rønning fremstår visuelt som en noe yngre versjon av Cohen, han er smålik og vel så det under den bredbremmede hatten. Også de andre mennene, musikerne, i forestillingen er likt kledd, uklanderlig i dress, slips og hatt. Ivar Gafseth er den musikalske lederen, Ove Bjørken er multimusikeren, Erling Mylius spiller bass, litt gitar – og er hovedvokalist på tre av låtene. Selvsagt er det synlige kvinner med når Cohen og hans låter står i fokus. Åshild Mundal og Martha Standal er sterkt tilstedeværende gjennom hele forestillingen, og har hovedvokal på henholdsvis «Fanous Bue Raincoat» og «Suzanne». Dette er en forestilling uten spesiell fokus på koreografi, og det kler den. I perioder kan det imidlertid bli vel gymnastisk ytterst på høyre flanke.
I tillegg til de nevnte låtene fremføres «First We Take Manhattan», ««Chelsea Hotel # 2», «The Future», «Tower Of Song», «Democracy», «Take This Waltz», «Don't Go Home With Your Hard-On» og ekstranummeret «So Long Mariann».
Det er en hyggelig og god forestilling. Rønning rammer fint i de enkelte låtene og synger mye bedre enn sikkert de fleste forventer. Det blir ekstra bra de gangene han glemmer å konsentrere seg om nettopp å synge rent og få med seg alle ordene med god diksjon – det er mange detaljer å huske her.
Staværing laget penger, mistet hodet
Spesielt er Cohens lune, avvæpnende humor godt representert i forestillingen. Men den har ikke opphavsmannens «edge». Det som imponerer helt spesielt med Cohens nyeste album «You Want It Darker» er at 82-åringen tar tingene helt ut, at han fortsatt er noe mer enn en trivelig leirbålsanger, at han kan levere låter som er så skremmende og så intens som tittellåten på det nye albumet.
På Theatercaféen fremover er mange sider av Cohens univers representert, også den mørke delen av hans repertoar. Men verken bekmørket eller kåtheten tas helt ut. Cohen kan være slesk forfører det ene øyeblikket, en leken humorist det neste, for så å ende som beksvart dommedagsprofet. Her pakkes det meste inn i en aura av godslig hygge.
Men dermed blir det da også en genuint hyggelig forestilling, som nok vil appellere til mange.