- Får jeg komme med et ønske, sier Arne Jacobsen til fotograf Nils. - Ikke velg et bilde der jeg ser trist ut.
Det ønsket er ikke vanskelig å oppfylle. Det ville vært vanskelig å finne et bilde av en trist Arne Jacobsen. I løpet av den drøye timen Nils knipset på kaffebaren med det i denne sammenheng misvisende navnet Jacobsen & Svart, var det ikke mange sure miner å spore.
Arne er jo Jacobsen, men han er alt annet enn svart.
Kaffe kan han ikke drikke.
Etter høydose cellegiftkuren med stamcellestøtte for ett og et halvt år siden smaker ikke alt som før. Forhåpentligvis får han igjen smaken på kaffe, for banan smaker ikke lenger maling, kiwi smaker ikke lenger avføring.
Ble frisk av kreften, orket ikke lenger jobben
Han har knapt hatt tid til å drikke heller, for han har hatt mye å fortelle: om konsertene med Asa Krogtoft på Ferstad gård i november, om Differences 50-årsjubileum i Olavshallen i februar, om 60-årene med
Difference, 70-tallet med Kunst og Håndverksskolen, smykkekunst og keramikk, årene med Åge Aleksandersen og Sambandet, og den legendariske butikken Gitarbua.
Meditert hver dag i 40 år
Vi har snakket om meditasjon, Knowledge, som han har praktisert hver dag de siste 40 år, bortsett fra under den mest krevende delen av sykehusoppholdet.
- Det gjør godt å ha et rom inne i seg selv der alt er uforanderlig, sier Arne.
Sammen med Frøydisi 48 år
Meditasjonen har gitt styrke, og det har også kona Frøydis. De to har vært et team siden de møttes på tivoli på Nidarø for 48 år siden.
- Jeg har kamerater som er på både tredje og fjerde bordsetning, og det er sikkert vel og bra. Men jeg vil gjerne reklamere for alternativet - å ha den samme i gode og onde dager. Jeg vet at jeg har vært veldig heldig, sier Arne og trykker litt ekstra i hånda til Frøydis.
Musikken er den tredje viktige pålen i livet hans. Han øver fortsatt noen timer daglig, også på sykehuset sørget han for å ha sine to yndlingsgitarer, en Valley Arts og en liten Parlor-gitar fra 1907, innen rekkevidde.
Brevet på Facebook
Det er drøyt to år siden sykdommen først manifesterte seg, med full opprulling gjennom vinteren. Arne og Frøydis oppfatte at ryktene begynte å gå, Arne fant det best å svare med konkret informasjon på Facebook. Der skrev han blant annet:
Ja – jeg har kreft...
Det at jeg nå har kravlet meg opp fra cellegiftens mørke dyp betyr ikke at jeg er «på bedringens vei"» Man blir ikke bra av dette. Det er vel derfor på sin plass med litt informasjon.
Myelomatose (som du kan google) eller benmargskreft som det også heter. Sykdommen er uhelbredelig. Behandlingen tar sikte på livsforlengelse. Har fått cellegiftkurer siden september 2014 med avsluttende høydose cellegiftkur i januar 2015 med stamcellestøtte (HMAS behandling - som du også kan google) ...
Hei gjerne på meg - men ikke kom med noen syting om at det er synd på meg og at alt er så trist – for det er det ikke. Jeg opplever tross alt dette livet som noe godt og flott - og jeg har (ut over smerter) et godt liv. Jeg føler meg faktisk privilegert :)
Optimistisk grunnholdning
Arne skrev også om tilleggssykdommen, blodplater som av og til er nede i livstruende lave verdier, i innlegget som fikk enorm respons. Siden har han fortsatt å oppdatere om sin sykdoms-situasjon, men det har heldigvis ikke vært mye negativt å melde. Sykdommen er uhelbredelig, men prøvene - han er inne hver sjette uke - har hittil vært gode.
Gradvis blir han sterkere, og hele tiden har han hatt en optimistisk grunnholdning. Han velger å fokusere på livet, ikke kreften.
Konsert med gammel-kompis Asa
Asa var en stor norsk popartist på 60-tallet og tidlig 70-tallet, først som låtskriver og frontfigur for Bodøs største rockeband 1-2-6, og spesielt «Graveyard Paradise», som noen av oss fortsatt regner på topp tre av tidenes norske poplåter. Så hadde han suksess med norskspråklig musikk som soloartist på tidlig 70-tallet, med en topp i hiten «Rekkene».
Men rocken var jo ikke noe seriøst yrkesvalg. Klipp håret og finn deg ordentlig arbeid, het det den gang, og Asa valgte studier på daværende NTH i Trondheim. Men litt spilling ble det jo, blant annet soloalbumet «Brokade» - der var Jacobsen med.
Da Asa var ferdig med studiene mistet de to kontakten. Jacobsen prøvde å spore ham opp, og fikk høre at Asa ikke hadde gitt lyd fra seg etter at han dro avgårde med en havseiler.
Fant tonen etter 30 år
Tiårene gikk, så møttes de igjen tilfeldig i Asas nye hjemland Spania, det var som om de «bare hatt vært ute en tur og pissa». Over 30 år hadde gått, men de fant tonen med det samme.
Sist møte mellom de to, under Hall of Fame på Rockheim i sommer, var planlagt. Frithjof Riis var også der, inviterte til lunch på Ferstad dagen etter, og plutselig hadde de planlagt konsert på samme sted, sammen med Christian Schreiner (som også spilte på «Brokade») på bass, og Andreas Kjøl Berg på trommer. Konserten 4. november ble utsolgt, men nå er det spikret ekstrakonsert kvelden etter.
- Det blir de mest kjente låtene til Asa, noe nyere, noe Dylan, noe The Band, noe instrumentalt som jeg velger ut, sier Arne.
Jubileumskonserten med Difference
Så kommer 50-årskonserten med Difference i Olavshallen 11. og 12 februar. Her kan han låtene godt. Men han må jo øve, sørge for at det sitter som det skal.
Best på jubileeer
- Jeg må konsentrere meg om en ting av gangen. Men når jeg er ferdig med konsertene, tror jeg at jeg er moden for min første ferietur siden jeg ble syk, sier Arne.
Straks sykdommen ble avdekket satte han seg delmål. Et av dem var å oppnå et personlig møte med en av hans største inspirasjonsskilder John Mc-Laughlin, som inviterte Arne til et personlig møte i forbindelse med sin trondheimskonsert.
Rørende møte med McLaughlin
I dagene før konserten var Arne så dårlig av blodsykdommen at han fant ut han ikke kunne gå, og videresolgte billettene. Men han gjennomførte møtet på Dokkhuset, og fikk en svært hyggelig prat med helten. Da han fortalte McLaughlin at han var for syk til å være på konserten, og at han hadde solgt billettene - sa McLaughlin at han måtte prøve, McLaughlin reserverte plasser på første rad med instruksen: Se hvor lenge du makter, gå når du blir for sliten.
En fullsatt sal fikk oppleve en mestergitarist i toppform
- Jeg kan jo ikke forlate konserten når jeg sitter på første rad, protesterte Arne.
- Det kan du denne gangen, her bestemmer jeg, sa McLaughlin.
Arne var der, hørte tre låter før han reiste seg og forlot salen. John McLaughlin sendte et mildt og ømt slengkyss til ham på veien.
- Han er ikke bare en flott musiker, men et stort menneske, slår Arne fast.
Musikken i seg selv er drivkraften
McLaughlins musikk har healende kraft, og Arne Jacobsen har hatt mange dype opplevelser med musikk. McLaughlin og Mahavishnu orchestra er åndelig og svært kompleks musikk, ganske langt unna det han har gjort med Åge Aleksandersen og sambandet og Difference.
- En kan si dette er enklere musikk, men den er sterk på en annen måte, den gir meg like mye, sier Arne.
- Mange venner var åpne om at å få sjansen på jenter og å oppnå berømmelse var en drivkraft i det å begynne med musikk. Men jeg har aldri hatt annen drivkraft enn selve musikken.