År: 1940

Stikkord: Kongens nei

Det var sent på kvelden 10. april at meldingen ble fanget opp i redaksjonen over Tromsø radio. Kong Haakon hadde avvist tyskernes krav til samarbeid.

Lyst å lese flere saker i Adresseavisens jubileumsserie? Du finner mer her.

Mange nyheter ble underslått eller sterkt fordreid i Adresseavisen under krigen. De nye myndighetene tok kontroll over avisen, og krigens gang ble dekket gjennom ensidige tyske meldinger. Men våren 1940 var sensuren ennå ikke absolutt, og avisens frie stemme var til en viss grad i behold.

Les om jubileumsboken "Det sto i Adressa"

Adresseavisen endret seg gjennom 250 år

I filmen «Kongens nei» fremholdes det i en sentral scene at Hitler selv i en telefonsamtale med den tyske sendemannen i Norge, Kurt Bräuer, ga sin støtte til Quisling etter statskuppet 9. april. Kong Haakon skulle anmodes om å anerkjenne den nye regjeringen. Bräuer, som hadde håpet på forhandlinger med den lovlig valgte regjeringen, reiste i nedtrykt stemning etter kong Haakon til Elverum – og fikk kongens tydelige nei.

Kongens første nei

Adresseavisen hadde lite tro på Quislings regjering. I ansvarshavende redaktør Harald Torps fravær som stortingsrepresentant, var det trolig fungerende leder i avisen Sverre J. Herstad som sto bak en kommentar om dette 11. april. Han antok at Quisling hadde gjennomført et kupp på egen hånd, og at han ikke var satt i spissen for en «tysk marionetteregjering». Til dette virket planleggingen for dårlig, med statsråder som først fikk vite om utnevnelsen på radio. Blant disse var ifølge artikkelen professor Ragnar Skancke ved NTH.

Adresseavisen så dermed samme grunn til å stille seg negativ til det tyske kravet som kong Haakon, og det var sikkert nok med tilfredshet at avisen få dager etter, 16. april, kunne slå opp på 1. side at Quisling var trådt tilbake, og at et norsk administrasjonsråd hadde overtatt ansvaret for sivil administrasjon og forvaltning i Norge, i en situasjon der kongen og regjeringen var på flukt og Stortinget var oppløst. Administrasjonsrådet besto av en rekke samfunnstopper med høyesterettsjustitiarius Paal Berg som leder og var opprettet uten kontakt med kongen eller regjeringen.

Kongens andre nei

Avisen så på Administrasjonsrådet som et ansvarlig organ, som fylte store oppgaver også etter at tyskerne begynte å bygge opp en egen administrasjon fra slutten av april, under ledelse av rikskommissær Josef Terboven. Da kongen og regjeringen 7. juni reiste fra Tromsø til England, vurderte Administrasjonsrådet i samarbeid med den resterende del av Stortingets presidentskap (stortingspresident Carl Joachim Hambro var reist fra landet) kongens rolle i eksil. En knapp måned etter kom presidentskapet med en formell, skriftlig henvendelse til kong Haakon om å abdisere, «for sig og sitt hus». Også denne gangen svarte kongen nei. Fra Trondheim så Adresseavisen denne gangen kongens valg som uheldig. Under lå en tydelig frykt for at kongens motstandsvilje ville inspirere til en motstandskamp i Norge som ingen ante konsekvensen av.

Avisens nasjonale holdning var det ennå ingen tvil om. «Vi lever i den bitre kjensgjerningen om at vi lever i et hærtatt land,» het det etter at kongens avgjørelse var blitt kjent. «Det er såvisst intet overilet skritt presidentskapet her har tatt,» mente avisen, som fant de konstitusjonelle forhold i landet uholdbare etter at konge og regjering hadde tatt opphold i et land som Tyskland var i krig med. «Kongen og hans råd lever ikke lenger med i vår situasjon,» skrev avisen.

Ny makt

En følge av det siste var at omtaler av både kongen og regjeringen Nygaardsvold forsvant nesten helt fra spaltene i tiden som fulgte – inntil Terboven kom med sin kunngjøring 25. september om at kongehuset og regjeringen var avsatt. I stedet ble det opprettet et Riksråd med 15 kommissariske statsråder, alle utgått fra NS, som fra nå var landets eneste lovlige politiske parti. De øvrige partiene ble oppløst, og samtidig var «Administrasjonsrådets virksomhet endt».

«Nå rår Nasjonal Samling grunnen alene,» slo Adresseavisen fast og mente det «ikke kom overraskende» på bakgrunn av den politikken Quislings parti hadde gått inn for. Nå måtte NS «finne sig i å stå til ansvar overfor det norske folk». Hva det innebar var ikke lett å fatte på dette tidspunktet, heller ikke for avisen, som mer og mer dette året ble preget av at sensuren ble strammet til. Snart kom også Nasjonalbladets redaktør Jacob Skylstad inn i redaksjonen med sine NS-lojale meninger, som han et drøyt år etter fikk boltre seg fritt med da både Torp og Herstad ble satt til side av landets nye myndigheter.