«Peiling på seiling» er det 16. studioalbumet til deLillos.

Kvaliteten har vært jevnt høy hele tiden. Men når en kjenner et band såpass godt, skal et album ha det lille ekstra for å skille seg ut i mengden – og nå opp i nærheten av de tre store i delillos-katalogen, debuten «Suser avgårde», dobbeltalbumet «Hjernen er alene» og «Neste sommer».

Her er albumet som melder seg på i deLillos' topp-tre, 23 år etter «Neste sommer».

«Peiling på seiling» har sommerlig innpakning, med sterk meta-referanse til seilerbildet på debutalbumet. deLillos fremstår her i nærheten av en parodi på den Oslo vest-assosiasjonen bandet alltid har hatt. Meningen var også at albumet skulle ut på forsommeren. Både utgivelsen og sommerturné ble stoppet av Lars Lillo Stenbergs hjerteinfarkt – en livserfaring som altså ikke er reflektert på albumet.

Men her trekkes mange fascinerende tråder for menn midt i livet, som har mye bak seg – og som gjerne også vil kunne se frem mot nye mål. Tittellåten er et eksempel på det, menn i 50-tallskrise klare til å erobre verden. Den musikalske innpakningen er som John Lennon anno 1970, på en skikkelig god dag. Låten «Peiling på seiling» kommer til å bli en publikumsfavoritt på fremtidige turneer, helt der oppe blant «Kokken Tor», «En smak av honning» og «Tøff i pyjamas».

Og den kommer til å få følge av flere av låtene på dette albumet. Den sterkeste øyeblikket er «Det kalde vannet», en Lars Lillo-spesial, med sommerminner koblet med eksistensielle skrekkscenarioer – det rystende innholdet balanserer på en tynn line med mer banale tekststrofer, det er bare Lars Lillo og pianoet før intensiteten vokser seg monumental på slutten. En genistrek, i min bok.

I sammenligning blir hyggelig vemodige sanger om moderne barn som ser på dataskjermer og aldri går på epleslang, og låter som både i tekst og musikk peker tilbake på egne klassikere, mer som bagateller å regne. Men de er fine de også, både «Første ettersommerdag» («Siste sommerferiedag»'s middelaldrende slektning) og snedige «Graham Nash» er flotte Lars Lillo-låter, mens Lars Beckstrøm får åpne gildet med sin «Jesusmann», nok en nostalgisk, men energisk høydepunkt – om at det ikke finnes byoriginaler lenger. Lars Lundevall har sitt øyeblikk som låtskriver og hovedvokalist i «Leve enda mer». Og så er det god grunn til å nevne også den fjerde viktige mannen i deLillos-universet, trommeslager Øystein Paasche, som er viktig selv om han ikke heter Lars. Produsenten heter heller ikke Lars, men Martin Horntvedt har åpenbart også gjort en super jobb.

Det er ikke noen revolusjon som ligger bak her. «Peiling på seiling» har den klassiske DeLillos-miksen av tilbakelente akustisk baserte låter mer fyldig arrangerte rytmefester med fyrig elgitar. Visesang og rock i skjønn forening, men med mer forseggjort finish, enda høyere gjennomsnittskvalitet og med de tre-fire store høydepunktene som løfter albumet over bandets eget høye gjennomsnitt.