Den spektakulære ski- og snowboarddokumentaren «Supervention» ble en overraskende slager på kino i 2013 med over 37 000 besøkende. Oppfølgeren byr på mange av de samme folkene og filmskaperne i minst like spektakulære scener. Som en komprimert pakke med fabelaktige YouTube-videoer med imponerende lyd og bilde, pumpet opp med mektig musikk, vil «Supervention 2» neppe skuffe noen som lot seg besnære av den første filmen.
I lyd og bilde er 2'ern vel så mektig og imponerende som den første filmen. Scenene fra Glomfjord, Øksendal og Alaska er alene verdt filmen. Historiene om og rundt personene som følges er ikke helt godt integrert. Det er likevel interessant å se Aksel Lund Svindal off-piste eller Terje Håkonsen uten bindinger, eller 31-åringen som synes det kuleste han vet er å skli på rekkverk. I motsetning til den forrige filmen er det ingen scener fra Trondheim i denne. Til gjengjeld er den så pakket med halsbrekkende øvelser på ski og brett i spektakulær setting at det er lenge mellom kinofilmer med så heftige stunt.
Les også «Spiralrail går verden rundt»
Det kan innvendes at fortellergrepet preges mer av fan-dokumentar enn et forsøk på å få fram drivkrefter, typer og forsøk på å sette ekstremsporten inn i en sammenheng. Dessuten er det et paradoks at skildringen av den store, spektakulære roen i mektig natur med puddersnø på toppene flere tusen meter over havet skjer med et apparat av helikopter, snøscootere og teknologi, i grell kontrast til det uberørte som bildene bygger opp om.
For noen av utøverne kan det virke som bildene er en del av selve formålet med øvelsen. Andre priser naturopplevelsen og ekstremsporten i seg selv. Likevel, og kanskje fordi filmen blir i lengste laget, med for lite fortellende lim mellom scenene, kan det snike seg inn en følelse av at vi ser vel så mye på verdens dyreste selfiestang som på en halsbrekkende sang om frihet.