I juni 1988 hadde Leonard Cohen med seg sin 14 år gamle datter Lorca på a ha-konsert på Kalvøya.
Cohen skulle selv spille på festivalen på søndag. Det passet fint å komme en dag tidligere, slik at Lorca kunne få oppleve sitt favorittband lørdag.
It's not because I'm old / It's not the life I've lead / I always liked it slow / Slow is in my blood synger Leonard nå for tiden, og litt sein var han også den dagen. Da de to ankom Kalvøya var a-ha allerede i gang med konserten. Leonard og Lorca gikk så langt frem de kunne uten at det ble altfor trangt. Kunnskapen om deres tilstedeværelsen spredte seg fort. Cohen er på konserten! Etter noen minutter sto flere hundre personer med ryggen mot scenen og stirret på den eldgamle 54-åringen.
«Pappa, hva er dette? Hvorfor kikker folk på deg og ikke på Morten Harket? Nordmenn er gale», sukket Lorca.
Leonard Cohen + Norge = sant. Har alltid vært sånn, vil alltid være sånn.
Det har sikkert noe med de spesielle relasjonene til Marianne Ihlen, Axel Jenssen, familien Stoltenberg. Det har sikkert noe å gjøre med at folk i Norge elsker melankolske menn med stemmer plassert i de dypere barytonlag.
Cohens norske ex-kjæreste er død
Men mest har det med å gjøre at Cohen og folk i Norge er like opphengt i døden. Mer om det senere.
Han har vært populær i Norge siden sitt første album i 1967, for snart 50 år siden. Men mest styr rundt ham var det på 80-tallet. «Various Positions» solgt i imponerende antall, endte på rundt 40 000. Forventningene til oppfølgeren «I'm Your Man» var betydelige, likevel var både kvaliteten og salget overveldende. Albumet solgte over 200 000 i Norge. For første gang var Cohen på listetoppen i et land, det vakte internasjonal oppmerksomhet. Men det var ikke bare i Norge albumet gjorde inntrykk. Cohen var i 1988 mer populær enn selv i sin første storhetstid på 60-tallet. Og han turnerte flittig. Ikke dårlig for en mann som ifølge eget utsagn er en lazy bastard living in a suit.
Jeg har møtt Cohen to ganger. Første gang, i 1985, proklamerte han at han skrev sanger om krig og fred and all the bullshit inbetween. Jeg spurte om han skjønte hvorfor han hadde sånn appell:
«Jeg kan ikke svare for hva andre finner hos meg, men jeg vet hva som får meg til å reagere på andres musikk. Jeg reagerer på stemmer, stemmer som uttrykker personlig viten/egne erfaringer. Og uttrykksfulle stemmer finner jeg i alle sjangre, i heavy metal som i blues, hos Edith Piaf som hos Clash,» svarte Cohen.
«Hvilke kvaliteter ønsker du å uttrykke?»
«Du vet, du har tyveåringene som synger om kjærlighetens smerte, i den tro de er Arthur Rimbaud. Så har du en 82 år gammel dame jeg hørte i New York nylig. Hun sang ut hele livet sitt, alle erfaringene, alle smertene hun har opplevd gjennom år på sykehus og år i glede. En slik kvalitet er det jeg prøver å tilstrebe,»
sa Cohen, som nå i 2016 selv er 82.
Cohens tekstlige og musikalske univers består av like deler undergangs- og kjønnsdrift. Han har formidlet sin konsekvente outsiderposisjon med elegant vidd, språklig presisjon og tilsynelatende uanstrengt selvfølgelighet.
Slik er Cohen-forestillingen på Theatercaféen
Han knyttet seg sterkt til sine kvinner, men ikke sterkt nok. I biografien «I'm Your Man» ga Sylvie Simmons oss rytmen i Cohens liv - kjærlighet, frihet og depresjon. Hans mørke perioder ble forsøkt minimalisert av kvinner, alkohol og annen selvmedisinering. Narkotikaforbruket var ellevilt, spesielt på turneer på 70-tallet.
«The Future»-turneen i 1992-93 slet ham ut. Jøden og buddhistmunken Cohen omtaler religion som sin «favoritthobby», men i 1993 ble klosteroppholdet langvarig. Cohen sluttet å turnere. Helt til manageren hans stakk av med hele formuen. 73 år gammel gjorde han sitt comeback, like opplagt: «Sist jeg var på scenen var jeg 60 år, en unggutt med en vanvittig drøm», forklarte han. Vakre kvinner stormet scenen, og han sukket: «Hadde jeg bare vært to år yngre ...»
Men han mente det ikke. Alderdommen er det beste som har skjedd ham. Den evige outsider trenger ikke lenger flykte.
Det kanskje mest fascinerende i biografien er beskrivelsen av Cohen i arbeid, om hvordan han terper og terper og terper for å få ting helt riktig. Hver sangtekst kan omarbeides flere hundre ganger. Og vi som trodde han skrev så lett!
Andre gang jeg møtte Leonard Cohen var i 1992, i forkant av verdensturneen som skulle knekke ham. Han hadde nettopp gitt ut «The Future», som kom fire år etter «I'm Your Man». Han skulle egentlig smi mens jernet var varmt, men så skjedde det noe. Sønnen Adam ble sterkt skadet i en trafikkulykke, og Leonard satt ved sykesengen hans i flere
måneder. Vel anvendt tid, Leonard Cohen var i intervjuet tydelig stolt over Adam, som hadde ambisjoner om å bli musiker, og av datteren Lorca, selv om hun farget håret blått og var mer opptatt av popmusikk enn av poeten hun var oppkalt etter.
Morsomt er det å registrere at i 2016 er Adam Cohen produsent for farens nye, flotte album, mens Lorca er mamma til Viva Katherine Cohen. Far til Leonard Cohens barnebarn er homofile Rufus Wainwright, og jenta er oppkalt etter sin farmor; Kate McCarrigle. Finnes det et menneske på jorda i 2016 med sterkere musikalske gener enn fem år gamle Viva Katherine?
Men tilbake til Leonard, tilbake til 1992. Cohen var en smule lei av å bli umiddelbart assosiert med «melankolsk», «desperat», «død».
Krigen er tapt, sier Cohen - men det høres ikke sånn ut på hans 13. studioalbum
«Som regel er det jo journalistene som er miserable i intervjuer, så overfører de sine problemer til meg. De har jo makt til det», gliser Leo. Så vil undertegnede gjerne ha tilført at ikke bare Leo, men også jeg lo veldig mye gjennom vår samtale. Selv om vi begge strengt tatt er nokså melankolske og desperate. Og begge vet at grunnen til at Norge og Cohen trives så godt i lag er vår felles opptatthet av døden.
«Men mange misforstår. For det er jo snakk om å forsone seg med døden. For å kunne leve. Vi
danser under apokalypsen. Vi må jo det. Det handler om å føle seg som søppel, men å sam tidig insistere på at søppel også har livsgnist.»
Sa den kloke mannen i 1992. Vår mann.
ole.jacob.hoel@adresseavisen.no