Det blir ikke lettere å argumentere for prøveboring utenfor Lofoten etter å ha sett «Deepwater Horizon». Like etter nye avsløringer rundt Alexander Kielland-ulykken i Nordsjøen i 1980, kommer en amerikansk katastrofefilm fra en oljeplattform som får det meste av zombie- og jordskjelvfilm til å se ut som eventyr.
«Deepwater Horizon» viser at Peter Berg, som lenge var mest kjent som habil karakterskuespiller, har blitt eminent actionregissør. Det er lenge mellom hver gang det kommer en amerikansk katastrofefilm som er så intenst og godt skrudd sammen. Selv om utenforstående neppe forstår mye av det plattformtekniske som filmen også spiller på, er skildringen av arbeidsfolk på feltet, før og under katastrofen, moderne katastrofefilm på høyt nivå.
Når skuespillere blir filmskapere ser de ut til å være særlig gode til å velge skuespillere og til å få mye ut av dem. Ved filmens start møter vi tre oljearbeidere i ferd med å forberede seg til ny økt på plattformen. Mark Wahlberg spiller teknisk sjef, Kurt Russell spiller mannskapssjef, mens Gina Rodriguez er navigatør. I motsetning til Hollywood-skuespillere flest ser de som resten av ensemblet ut som om de kunne ha jobbet på oljeplattform.
Filmen er basert på artikler i New York Times om utblåsningen som skjedde i april 2010 i Mexicogolfen. Ulykken tok livet av 11 mennesker og førte til det største oljeutslippet i oljeindustriens historie. Gjennom voldsom intensitet og trøkk i lyd og bilde, samt røff miljøskildring bretter filmen ut katastrofen nedenfra.
Det er noe befriende ved å møte massiv storfilm, med en ramme sjelden for slike filmer, nemlig arbeidslivet. Ganske vanlige typer bekler mange av de sentrale rollene i historien. Filmen skal ha ros for at den stort sett styrer unna de pompøse, overladede scenene som katastrofefilmer flest drar fram når det ser som verst ut.
En katastrofefilm må enten ha et monster, eller noen skurker, som kan klandres for at hardt arbeidende mennesker utsettes for et inferno i flammer, slam og stål. På raffinert vis, med datter av en av oljearbeiderne som bindeledd, tegner filmen en slags forbindelse mellom dinosaurene som en gang gikk på jorden og oljen som pumpes opp fra dypet.
To direktører for oljeselskapet BP som drev plattformen kommer mildt sagt lite heldig fra filmen. John Malkovich er utspekulert god som det nærmeste filmen kommer en skurk, nemlig direktøren som lar hensynet til profitt veie tyngre enn hensynet til sikkerhet.
Kurt Russell har kanskje aldri vært bedre som skuespiller enn etter at han fylte 60. Han er å se i to premierefilmer denne helga (også «Bone Tomahawk»). Begge viser at hans skremmende gode prestasjon i Quentin Tarantinos «The Hateful Eight» ikke var noe blaff.
Det er rart det ikke er laget flere og bedre filmer fra norsk oljebransje. Denne bør duge her også.
Les også anmeldelsen «Den menneskelige faktor»
