Nyheten om Bobby Vees bortgang forrige uke fikk meg instinktivt til å lete etter arkivet mitt av gamle kassetter og vinylplater.

Jeg hadde i befippelsen glemt at kassettene var kastet og platene solgt for mange år siden, og at ting er enklere nå. Med streaming og Youtube var jeg raskt tilbake i 1961.

Rocken døde da Elvis gikk i militæret, heter det. I hvert fall var det sånn det virket, at troll kan temmes.

Med Elvis trygt innenfor det etablerte underholdningsmaskineriet, ble det mindre hofter, flere svulstige filmer, mindre rock, mindre roll, mer «O Sole Mio». Sånn var det med resten av rock'n'rollerne også. Hvor ble det av opprøret til Chuck Berry, hvor ble det av skrulla Little Richard? Hvor ble det av alle gutta?

Etter de nyskapende og utfordrende første store årene i rocken fra 1956 til 1958, kom de mørke årene. Rebellene ble erstattet av nikkedokker, knyttede never med tannpastaglis, afroamerikanske rytmer med blek hvit salongmusikk med strykere og harmonisang.

Rocken har hatt sine labre perioder. Fra 1959 til 1963 var den første, så kom en ny midt på 70-tallet, én på 80-tallet, og så har vi vel vært inne i en ganske lang en nå.

Men i alle disse tamme periodene har det jo også blitt laget god musikk. Veldig god musikk.

Selv var jeg ikke veldig skuffet over rock'n'rollen i 1959, jeg var jo tross alt på det tidspunktet knapt ett år. Men jeg oppdaget popmusikk i førskolealder, via en eldre brors singleplater - og blant hans singler var en rekke fra disse mørke årene, da tekstene kunne deles inn i tre hovedkategorier - drømmen om den uoppnåelige kjærligheten, lykken når du har fått den du drømmer om, ulykken når

kjæresten har forlatt deg - eller like gjerne: dødd brått i en flyulykke.

Det var to hovedtyper artister som sang disse sangene; følsomme enslige unge menn med gitar og snerte jenter i grupper på tre og tre.

Da jeg et drøyt tiår senere fikk fornyet interesse for epoken, var det ikke lett å få tak i musikken. Løsningen ble et villnis av samleplater av typen «Oldies but goldies» med mye rart på hvert album - men også gjerne en tre-fire perler. Fra disse albumene laget jeg mix-tapes, og akkurat disse skulle jeg gjerne hatt akkurat nå. Så hadde jeg kommet på flere av mine store favoritter enn doowoop med The Marcels («Blue Moon»), drømmepop med Santo & Johnny («Sleepwalk») og alle de flotte vokalgruppene, med eller uten Phil Spector bak spakene.

Men jeg rekker uansett ikke skrive om alle disse flottende låtene nå, må heller konsentrere meg om de tre favoritter jeg knytter til epoken.

Favoritten er og blir Del Shannon. Med signaturlåten «Runaway», prototypen på en smertelig flott låt om tapt kjærlighet, men også «Keep Searching» og «Hats Off To Larry» var fine låter med det karakteristiske feite orgelet. Og så «Swiss Maid», da. Ingen kunne jodle som Del!

Etter Roy Orbisons død i 1998 var det meningen at Del Shannon skulle ta over Orbisons plass som hovedvokalist i supergruppa Travellin' Wilburys. Men han led av depresjoner, og før han rakk jobbe med Bob Dylan, George Harrison & co., endte han sitt liv med ei rifle. Wilburys hedret ham med en versjon av «Runaway». Men Wilburys følte vel selv at det lå en forbannelse rundt vokaljobben i bandet, med to døde i løpet av et drøyt år, så de ga seg før de fikk prøvd ut for eksempel Dion Di Mucci eller Bobby Vee.

Det er ikke mange rockere med så lang, aktiv og oppegående karriere som Dion. Som hovedperson i Dion & The Belmonts platedebuterte han i 1957 og hadde en massiv hit med «A Teenager In Love» to år senere. På 60-tallet gjorde han låter som Dion - blant dem hans store klassiker om tapt kjærlighet «The Wanderer», min personlige favoritt «I Was Born To Cry» og den durabelige «Runaround Sue». Det var en dynamikk og energi over Dion som få kan matche. Er det ennå, han ga ut et riktig fint album med «Tank Full Of Blues» for fem år siden, og i år har han markert seg med duetten «New York Is My Home» med Paul Simon.

Buddy Holly, Big Bopper & Richie Valens døde i en mye omtalt flyulykke 3. februar 1959, «the day the music died». Den fjerde hovedattraksjonen på den annonserte konserten dagen etter var Dion, som altså ikke var med flyet. Konserten ble gjennomført, tross det dramatiske frafallet - og et av bandene som ble satt inn var the Shadows (altså ikke de britiske) med 15 år gamle Bobby Vee i hovedrollen.

Vee ble stjerne etter denne opptreden. Hans poppete hyllest til Buddy Holly, «Suzie Baby», ble den første av en rekke store pophits. Sjarmøren Bobby Vee var selve kongen av mellomårene fra Elvis til The Beatles.

Med seg i The Shadows på de første konsertene hadde Bobby en annen kar som skulle komme til å gjøre lykke. Elston Gunnn (altså med tre n-er) ble senere kjent under et annen psevdonym - Bob Dylan.

Under en konsert i Minnesota for tre år siden, sa Dylan, ifølge Wikipedia, dette fra scenen:

«Jeg bodde i strøket her for en stund siden, og siden den gang har jeg spilt over hele verden med alle mulige slags folk, fra Mick Jagger til Madonna. Men «the most beautiful person» jeg noen gang har delt scene med er en mann som er her i kveld. Han pleide å synge en sang kalt «Suzie Baby». Fint om dere verdsetter ham med en applaus. Vi skal prøve denne sangen, som jeg har gjort sammen med ham en gang eller to.»

Så fint at Dylan fikk hyllet Bobby Vee i tide!

Bobby Vee hadde mange flotte og enda større hits om den vanskelige kjærligheten, med «Rubber Ball», «Be True To Yourself» og «Take Good Care Of My Baby» i spissen. Typisk for tiden var at låtene gikk «på omgang». Flere av dem som er nevnt i denne artikkelen er gjort av minst to av disse tre følsomme artistene som sang så vakkert om vanskelig kjærlighet. Og av mange andre.

Det gikk fint med Bobby Vees egen kjærlighet. Han giftet seg med sin Karen Bergen i 1963. De holdt sammen hele livet, til Karen døde i august i fjor. Bobby selv hadde Alzheimer og ga mer eller mindre opp livet etter Karens død. Han overlevde henne med et drøyt år.

Og vi for vår del har jo de gamle låtene som forbinder oss med disse årene av sødmefyllt uskyld. De mørke årene? Pøh.

ole.jacob.hoel@adresseavisen.no

Innstendige Del: Ingen kunne jodle som Del Shannon. Foto: Michael Ochs Archives
Kule Dion: Nok en spillejobb, og heldigvis for Dion DiMucci tok han tog og ikke fly.
Alltid var de tre: I «de mørke årene» kom mennene alltid alene, med gitar, jentene kom tre og tre, som de fenomenale The Ronettes.
1. Del Shannon: Runaway - The Very best of Eller tilsvarende samleplate. Nøkkellåt: «Runaway».
2 Dion: The very Best of Eller tilsvarende samleplate. Fint med både solo- og Belmonts-låter. Nøkkellåt: «The Wanderer».
3. Bobby Vee: Greatest Hits Eller tilsvarende samleplate. Nøkkellåt: «Take Good Care Of My Baby».