År: 1949
Stikkord: Langrenn
Etter krigen hadde svenskene vunnet det meste i suveren stil. Under OL i St. Moritz i 1948 var Norge havnet over 12 minutter bak Sverige på stafetten. De svenske løperne hadde tatt femdobbel seier på 18 km og gull og sølv på femmila. I Holmenkollen var de like overlegne. Der var det helsvensk fra 1. til 5. plass på 18 km både i 1948 og 1949 – og solide femmilstriumfer i tillegg.
Interessert i historie? Her kan du lese flere av sakene i Adresseavisens jubileumsserie
Høsten 1949 lå løperne på begge sider av grensen i trening foran VM i Lake Placid. Det kom meldinger om at svenskene drev hardtrening i Vålådalen, og dit ville Adresseavisen for å finne mer ut om hva som gjorde Nils «Mora-Nisse» Karlsson & co. så gode. Turen skulle foregå så ubemerket som mulig – på ski gjennom Sylene.
En hard marsj
«En trøndersk skipatrulje vil i grålysningen i morgen begi seg på vei mot svenskegrensen. Dens oppgave er rekognosering og målet er Vålådalen,» avslørte Adresseavisen for sine egne lesere 1. desember. Patruljen besto av avisens unge sportsjournalist – og langrennsløper, Rolf Kluge, og kjente langrennsnavn som Martin Stokken, Bjarne Espås og Norvald Basmo, som alle ifølge den korte meldingen hadde «fått utferdstrangen i blodet». Etter oppladning og venting på godt vær på Væktarstua i Tydal, la de ut på den rundt syv mil lange turen, som de håpet å tilbakelegge på én dag.
Neste år feirer Adresseavisen 250 årsjubileum
Det ble en lang dag i fjellet. Det var dårlig med snø, og den første mila opp til Skardøra måtte de fire karene bære skiene. Deretter ble det å gå i sikk-sakk der det fantes tilstrekkelig med snø. Da mørket falt på, hadde de enda to mil igjen. De ventet en stund til månen kom opp og ga såpass lys at de greide å ta seg frem til Vålådalen, sultne og slitne sent på kveld. Da hadde de gått mellom åtte og ni mil, anslo Kluge.
Hemmelighetene i Vålådalen
I Vålådalen hadde Gösta Olander bygd opp et treningssenter, med skøytebane og skiløyper, der også norske idrettsfolk var velkomne. Falken-trioen Henry Wahl, Sverre Farstad og Hjallis var alt på plass, men det var ikke dem Rolf Kluge først og fremst var kommet for å se. Mens de norske skøyteløperne allerede var på høyden med de svenske – og vel så det, hang langrennsløperne langt etter. Dette var mysteriet Adresseavisens utsendte ville granske.
Hos Gösta Olander sto dørene åpne for de norske gjestene, om de var spioner aldri så mye. De svenske skiløperne var heller ikke avvisende, men snakket gjerne med journalisten som hadde tatt seg over fjellet. Og snart rapporterte Kluge hjem til redaksjonen i Trondheim: «Den svenske skieliten samlet i Vålådalen. Vi avlurer dem treningshemmeligheter.»
Jan Erik Vold skriver blues om Therese Johaug:
Det begynte i smørekjelleren, der det kunne avsløres at svenskene først lå på et lag med «grunnvalla», av en ny slitesterk type som gjorde at tørrsmurningen satt ekstra godt. Skiene blir «helt glatte og sorte som bek» av dette nye vokset, het det i «spionrapporten» som ble detaljert gjengitt i avisen. Tørrsmurningen ble lagt tykt på – det viktigste for svenskene var at skiene satt godt i motbakkene, noterte Kluge.
Godt grunnlag
Ute i løypene gikk «Mora-Nisse», Martin Lundström, Harald Eriksson, Nisse Täpp og de andre gullgrossistene gjerne i grupper på 4–5 mann. De gikk opp spor selv og konsentrerte seg ikke om stil og teknikk før etter en til to uker på ski. Det viktige var å gå langt på ski på denne tiden av året. Etter et solid antall mil i kroppen, begynte «rykk-treningen, som man kanskje først og fremst har å takke for at svenskene i dag er så overlegne i langrennssport,» kunne Adresseavisen melde fra stedet der svenskene igjen la grunnlaget for nye triumfer. Medisiner og kunstige stimuli var ikke tema i 1949.
Selv om Rolf Kluges rapporter fra Vålådalen ga norske langrennsløpere god innsikt i en del smørings- og treningsmetoder, kunne de ikke forhindre at svenskene tok «rubbel og bit» også vinteren 1950. I Lake Placid ble det dobbelt svensk på 18-kilometeren, med Karl-Erik Åström som vinner, og femdobbelt på femmila, der Gunnar Eriksson vant gull. I stafetten vant naturligvis Sverige på ny, med Finland på andre og Norge igjen som nummer tre. En trøst kunne det være at forspranget denne gang var kuttet ned til «bare» 10 minutter.
Og hva med Martin Stokken? Langturen i Sylene, der han Espås og Basmo hadde gått samme vei tilbake, hjalp nok bra på formen. I Lake Placid gikk Stokken første etappe på stafetten, mens han individuelt ble nr. 12 på 50 km og 17 på 18 km.
Ennå var det ting å lære av svenskene.