Men kulda tar tak utendørs, har S.I.T. en gullkantet kur mot depresjoner med forestillingen «Under terapi».

Regissøren oppdaget «Bajo terapi» på et utvekslingsopphold i Argentina – og tok det med hjem til Samfundet, for stykkets norgespremiere. Lars-Erik Moslåtts begeistring for stykket deles tydeligvis av hans medstudenter. Oppsetningen har vært en publikumssuksess, det har blitt satt opp ekstraforestillinger – men tirsdagens forestilling på Knaus er visstnok siste sjanse til å få det med seg.

Det er det all mulig grunn til å gjøre; det er ikke ofte en time og tre kvarter (inkludert pause) går så fort i en amatørteaterforestilling.

Dette er intelligent, klassisk men moderne teater, fullt av treffsikre replikker og med en solid overraskelse mot slutten.

Studentersamfundets Interne Teater (S.I.T.) har jobbet seriøst og grundig. De seks skuespillerne etablerer tydelige rolleskikkelser vi fort blir kjent med.

Paret Janne / Niklas er henholdsvis arkitekt og personlig shopper, og den enkle, men entusiastiske skøyeren Niklas er på mange vis er forestillingens energiske motor. Bjørn og Anne-Helene er eldre, mer sofistikerte og med den heftige skarrende advokat Anne-Helene som den dominerende part. Mens begge disse parene er utagerende og selvgående, er Siv og Terje mer forsiktige. Terje med solid skepsis til behandlingsapparatet og generelt til å bry andre med egne problemer, Siv engstelig, traumatisert. Siv takker ikke nei til en drink, men Terje passer på.

De tre parene går til samme terapeut, men denne gangen har han overrasket dem. De er plassert sammen, uten psykologen til stede – med bare hans gruppeoppgaver i etterlatte konvolutter. Det begynner ganske ufarlig, men spørsmålene går gradvis lenger ned mot det virkelige ubehagelige – og etter hvert avdekkes grunnleggende problemer hos alle personene. Konfliktnivået, både innad i parene og mellom dem, stiger; samtidig som forestillingen beholder sitt sympatiske og avslappede grunnstemning.

Personene på scenen er stereotyper, men blir fremstilt med nok nyanser til at interessen holdes ved like. Det er mye humor både på og under overflaten, publikum ler av karakterene på scenen og indirekte av seg selv, for det er gjenkjennelige problemstillinger som blir luftet. Det er muligens ikke revolusjonerende ny innsikt som kommer frem, men det er heftig nok til at latteren setter seg lettere fast i halsen.

De seks på scenen gjør alle en imponerende god jobb, men det er grunn til å sette et ekstra utropstegn bak navnet til Ine-Susanne Methlie, som gjør en utsøkt stilstudie av traumatiserte Siv.