- Det første møtet med samtidskunst i Kunsthall Trondheim kan bekrefte folks fordommer til samtidskunst som noe vagt, fremmedgjørende og uforståelig – noe for dem som «forstår».
Det er dumt, for det er jo ønskelig at flere skal bli interessert i denne typen kunst, sier Nina Bollingmo Rosvoldsve som også skrev et leserinnlegg om kunsthallen som sto på trykk i Adresseavisen lørdag.
Hun tar en mastergrad i kunsthistorie ved NTNU og er opptatt av formidling som kunst- og håndverkslærer, og var naturlig nok svært spent da hun besøkte kunsthallen i Søndre gate da den åpnet for tre uker siden. Rosvoldsve understreker at hun er begeistret for byens nye kunstscene, og liker deler av utstillingen som har tittelen «this is a political (painting)».
Direkteoverføring med Edvard Snowden i Kunsthallen.
- Kan virke pretensiøs
- Men jeg tror måten utstillingen kommuniseres på kan virke skremmende på noen. Jeg synes både den engelske utstillingstittelen, som er tittelen fra et av A K Dolvens verk, samt informasjonsskrivet om de ulike verkene har en akademisk tilnærming. Promoteringen er litt typisk samtidskunstutstilling og kan oppleves som pretensiøs og utilgjengelig.
En åpning med andre historier
Vi møter Rosvoldsve i kunsthallens første etasje hvor man kan se kunstnerkollektivet Claire Fontaines neonskilt med tekst på de 15 mest talte språkene i Trondheim, «Foreigners Everywhere». Her foregår også Alexandra Piricis «Monument to work». En gruppe personer utfører masse bevegelser, koreografert av kunstneren.
Oppgitt direktør
- Man kan vel ikke forvente at kunst skal være for alle eller at alle skal like det de ser?
- Nei, og publikum skal selvsagt utfordres. Det jeg er opptatt av er førsteinntrykket. Samtidskunst er ikke livsviktig, men det første møtet med samtidskunst er viktig. Derfor hadde det kanskje vært klokt om den første utstillingen hadde vært litt mer inkluderende, sier Nina Bollingmo Rosvoldsve.
Direktør Helena Holmberg, som også har kuratert åpningsutstillingen, mener kritikken bare er nok et bidrag til den «evigvarende» debatten om hvor dårlig stelt det er med kunstscenen i Trondheim.
- Men er det ikke positivt at publikum reagerer på utstillingen?
- Nei, hennes negative holdning virker ekskluderende, nå vil i hvert fall publikum tenke at «dette er ikke noe for meg». Og det er så synd, for nå har vi endelig fått denne etterlengtede kunsthallen, vi har hatt 2000 besøkende så langt og da er det dumt hvis potensielle publikummere ikke tør å komme. Og det er dumt at det alltid er så mye kontroverser rundt kunstinstitusjonene i Trondheim, slik det blant annet har vært rundt Kunstmuseet.
- Ikke undervurder trondhjemmerne
Holmberg er sterkt uenig i at utstillingen er ekskluderende på noen måte.
- Den handler om kropp og arbeid – noe alle har et forhold til. At tittelen, som sammenfatter utstillingen, er på engelsk kan umulig virke skremmende. Vi bor i Trondheim, en by med høyt utdannede folk. Du skal ikke undervurdere trondhjemmerne.
- Men skal kunsthallen bare være for de høyt utdannede, spør Nina Bollingmo Rosvoldsve.
- Nei, den skal selvsagt være for alle, men man kan ikke forvente at absolutt alle trønderne skal komme hit.