Her fylles de aller fleste kriterier for hva et livskraftig spel skal inneholde. Jeg er hundre prosent sikker på at denne musikalen ikke er historie når det siste av fem utsolgte hus i kulturhuset er ferdig tirsdag kveld.
Det lokale musikk- og sangmiljøet, med base i Valsfjord mannskor, står for litt av en kraftprestasjon. Ljom produksjoner sto bak musikalen «Sarah» som ble satt på Ørland kulturhus, og har nå gått 600 år frem i tid. Nå er vi på 1600-tallet, Kristian Kvart er konge, Jens Bjelke er sjef på Austrått, handelen med Holland er på sitt sterkeste, og det er ikke minst sildefisket.
Sang og sangglede er basisen for oppsetningen, en rekke godt formidlede sangnumre er grunnlaget for en sjeldent vellykket amatøroppsetning.
Silde-eventyret er rammen for den dramatiske historien; som inneholder referanser til teknikk, steder og kultur knyttet til sildefisket – men dette er likevel strengt tatt bare en kulisse for historien.
Synd er nemlig denne musikalens nøkkelreferanse. Vi bringes tilbake til et samfunn med store klasseforskjeller, der kirkens og kongens menn hver på sin side har sterk makt overfor innbyggerne.
Og det syndes i folket. Det er drikking, det er begjær – og muligens hekseri. «Det er som om all synd og fordervelse har hopet seg opp der inn i fjorden», sier kirkens mann, som om vi var i like turbulente tider tre hundre år senere.
Men småfolket er ikke de største syndere. En etter en blir samfunnstoppene avkledd og avslørt som hyklere med store svin på skogen.
Stykkets hovedperson Amund er en outsider, med ukjent far og en mor som døde av skuffelse. Han blir tidlig satt bort. Han viser seg likevel som den med mest integritet i det tette samfunnet, han allierer seg med sogneprestens datter Ane; og forelsker seg i Barbro på skjenkestuen.
Når nesten 70 amatører samles på en scene i en såpass stor oppsetning, er det greit å ha noen profilerte, profesjonelle i hovedrollene. Her bærer amatører alt, men det er noen riktig gode og drevne i de ledende rollene – ikke minst Andras Tronga og Mia Mandal Leth-Olsen. Vi skulle vel også gjerne ha hørt Astrid Klare Mjøen i flere sanginnslag.
Det vil bli tendenser til overspill og noen unaturlige stopp i en amatøroppsetning, men det ødelegger ikke mye. Det er imponerende flyt gjennom drøyt to timer, i fartsfylte masseopptrinn som nedtonede dialoger, i humoristiske partier som i ladede øyeblikk. Salen var overbegeistret, og tiden fløy av gårde selv for en som ikke er nabo eller i familie med en eneste person på scenen.
Regissør Hassel Iversen har fått mye ut av denne tydelige og gode historien, og de scenografiske løsningene er enkle, men utsøkte. På det estetiske detaljnivået er den lenke måten den hollandske forbindelsen er knyttet til farger og scenebildet – enkeltscener er som snytt ut av Rembrandt-bilder eller samtidige malere.
Så kan en si at såpass til happy ending kanskje ikke er helt logisk historisk sett, men for teateropplevelsens del er slutten super-logisk.
