Det spørs om det er noen filmskapere i verden som har laget flere gode relasjonsdrama om «de nære ting» de siste 20 åra enn japanske Hirokazu Kore-eda. For dem som har sett mange av filmene hans vil «Etter stormen» fortone seg som et fint møte med gamle kjente, med skuespillere, ramme og tema som gir assosiasjoner til tidligere filmer.
For dem som ikke har noe forhold til den 54 år game filmskaperen og hans humanistiske drama, er det mye godt å ta igjen. Hans to foregående filmer «Søstre»(2015) og «Som far, så sønn»(2013) danner en god rekke med denne. «Etter Stormen» er likevel mer beslektet med to av hans beste filmer «I Wish»(2011) og mesterverket «Still Walking»(2008).
Foreldre, barn, skilsmisse og død er ramme for et bittersøtt drama om en forfatter som har gått fra ung og lovende til mislykket slamp av en privatdetektiv. På veien har han mistet kona, ligger etter med barnebidrag og hans far har gått bort ved filmens start. En tyfon og tilfeldigheter gjør at mannen må tilbringe tid med sin 12-årige sønn, ekskona og sin mor. Sistnevnte har ikke kommet over skilsmissen.
Små skift i hverdagslige scener med humor og liv mellom mennesker er Kore-edas store styrke. Privatdetektiv-sporet gjør filmen lett i kanten, men det får litt for mye plass til at filmen havner på øverste hylle i Kore-edas imponerende produksjon. «Etter stormen» er en varm og fin film om ting som kan bli bedre mellom mennesker, også når det ikke kan bli som før.