I etterordet til tredje bind av Edvard Hoems slektskrønike varsles et bind til, og det er greit, vi tåler det.

For selv om disse romanene med så tunge biografiske forelegg er langsomme, og dvelende i den enkelte formor- og fars strevsomme liv, både her hjemme og på den kanadiske prærie, er de nettopp romaner.

Ute i Europa raser den første verdenskrigen. I Romsdal ror Anton Edvard fiske, når han ikke driver sitt karrige småbruk. På prærien i Alberta pløyer Eilert opp stadig mer åkerland i kampen for å bli gjeldfri. I et anfall av svartsjuke bryter Gjertine opp, gir seg i vei til byen, og kommer ikke hjem igjen før hun både er formuende og kvitt sjalusien, mens søsteren hjemme i Molde går omkring og samtaler med mannen sin lenge etter han er død.

Med samme dikteriske autoritet som den tjuefireårige Hoem for mer enn førti år siden gjorde de fergereisendes tur inn og ut av kjærleiken til virkelige mennesker og ikke figurer, trer i dette store verket slekten frem, som de menneskene de en gang har – eller kan ha – vært.

Adresseavisen snakket i 2015 med Edvard Hoem da flyktningstrømmen gikk ut av, ikke inn i, Norge.

Like mye som romanen er fortellingen om landet de forlot, er den en fortelling om det norske nybyggermiljøet i grensetraktene mellom USA og Canada. Hoem skriver frem lukten av tørr prærievind, av svette kropper, av klær vasket i Sunlight, bensindunsten i en T-Ford. Vi ser for oss åkerland så vidt at horisontlinjen ingen ende tar, og småbrukene som ligger som flekker i landskapet. Vi ser grensebyene og menneskene som beveger seg mellom vertshus og kirke, som legger mer og mer av sitt eget mål bak seg, og finner det naturlig å samtale på engelsk.

Men altså: Først og fremst er Hoem en mester i å gå inn i hodet på denne håndfull mennesker i egen historie. Han skriver frem pionerens daglige kamp for å skape en ny og bedre tilværelse for seg og sine, og hans lengsel tilbake alt han forlot. På mesterlig vis allmenngjøres en fortelling som har sitt utspring i det personlige.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR