Lagerleder Svein Berg (Hans Petter Nilsen) og disponent Kjell Rune Fjøstoft (Ivar Nergaard) i dobørstefirmaet Lager & Angeros er på ferde igjen.
Stykket har utviklet seg siden det ble spilt for første gang i 1998, først årlig, så annethvert år, spilt på forskjellige steder og med forskjellige gjester på scenen. I år er støttebesetningen ny, men likevel gjenkjennbar. Gunhild Hjertaas er tålmodig kelner fra Kyrksæterøra og får raskt kallenavnet Ove Aunli, mens sanginnslagene blir befordret av Mari Haugen Smistad og musiker Kriss Stemland. Svein Berg er ikke den første som er forvirret over rekkefølgen på etternavnene til Haugen Smistad, men han er den første som utvikler det til underholdning.
Spriten er skiten – kjendisenes verste julebordsminner
Forestillingens første akt utgjøres av relativt lys moro, harselas over matjåleri og andre trekk i tiden, Haugen Smistad får til slutt faktisk synge en hel sang – etter pause utvikles julebordskvelden i klassisk mønstrer via høylytt konfrontasjon og aggresjon til stille resignasjon.
Ved forrige møte, i 2014, var vi i en kongressal på Rica Nidelven, med publikum på langbord, i år har «Alle tiders julebord» blitt sin egen lille julebordsindustri, med ikke bare en serie forestillinger i Nord-Trøndelag i forkant av showet i Trondheim, men også med avleggere i andre byer, med andre skuespillere.
Julebordsfylla sprer seg
Men det er showene i Trondheim som er navet i «Alle tiders julebord», med en serie utsolgte hus der mange publikummere har sett showet såpass mange ganger at det er blitt et eget lite førjulsritual.
Det kan være grobunn for å lengte tilbake til gamle dager da settingen var mer intim, direktekontakten med publikum mer konfronterende og Svein Berg under sitt rituelle selvmordsforsøk åpnet vinduet i Theatercaféen og virkelig hoppet ut i Prinsens gate.
Nå sitter publikummere i stolrekker, ikke kafébord, og regien er tilpasset turnévirksomhet. Var kanskje Fjøstoft enda mer drittsekk, Berg enda mer sentimental før?
Tåler fint større format
Uansett unner vi duoen muligheten til flere tilskuere, og vi unner flere publikummere muligheten til å se denne fortsatt strålende forestillingen.
Året var 1968, og drosjestreik sørget for trøbbel i julebordsesongen
«Alle tiders julebord» er hysterisk morsom, men det geniale ligger likevel ikke humoren, men hvordan de to på scenen gradvis avkler hverandre og seg selv all verdighet og eleganse, og de sitter igjen der som to ensomme menn som baler i grunnleggende mørke.
Det er mørket i bunnen av «Alle tiders julebord», og det gjenkjennelige i de to, det at latteren setter seg stadig oftere fast i halsen, som gjør forestillingen til noe mer, noe dypere, enn ufarlig førjulsmoro.