Utgivelsen siste uke av «The Kinks Mono Collection», ti 60-tallsalbum i samlet boks, satte i gang noen tanker.
I 1965 var fyll, lurveleven og ville slåsskamper dagliglivet i bandet. Aggresjonsnivået var så høyt mellom gitarist Dave Davies og trommeslager Mick Avory at sistnevnte var millimeter unna å drepe førstnevnte med en cymbal. På scenen, under en konsert.
Responsen på oppførselen var fire års fagforenings-initiert bannlysing fra konsertscener i USA, i perioden da konkurrentene The Rolling Stones og The Who skapte sin posisjon som rockens ledende liveband.
Så hva skulle da The Kinks-sjef Ray Davies finne på i disse årene?
Han tenkte skit i USA og vendte blikket hjemover og bakover. Mens resten av popverdenen tenkte flower power, lsd og ungdomsrevolusjon, tenkte Ray Davies på livet i gamle dager på den trygge britiske landsbygda.
The Kinks hadde ledet an i den britiske invasjonen med sin harde, energiske riffbaserte rock, men fra 1965 ble musikken stadig mer forfinet, tekstene stadig mer raffinert. Og for 50 år siden i år startet The Kinks' andre storhetstid, med singler som «Sunny Afternoon», «Autumn Almanac», «Dead End Street» og selve mesterverket «Waterloo Sunset». De ga ut en trilogi med album som står igjen som både den mest og minst tidstypiske popmusikken midt på 60-tallet.
The Beatles med «Strawberry Fields..» og «Sgt Pepper..», Pink Floyd, The Move, Small Faces, og en rekke andre, skapte etter hvert erkebritisk psykedelisk popmusikk med troskyldig undring og leken barnlighet, men The Kinks gjorde det med et mer grunnleggende alvor. Ray Davies boret seg ned i britisk lynne og britisk historie - gjennom Village Green Preservation Society - et konseptuelt blikk på det klassisk britiske landsbyliv.
I 1969 åpnet USA seg igjen, Ray Davies brukte 70-tallet på gradvis strømlinjeforming, fra surrete sjarmerende teatralsk underholdning via storstilte og ganske rare rockeopera-konsepter til The Kinks endte som et amerikansk-klingende stadionband med bra suksess på 80-tallet.
The Kinks er mitt personlige favorittband. Selv om disse to sidene rommer mye tekst, er temaet vanskelig å avgrense. Så fokuset blir på perioden fra 1966 til 1970.
Albumene jeg kjenner best som album er egentlig de som kom etter at bandet forlot Pye Records i 1971. Jeg kjenner disse albumene som klart definerte enheter, blander dem ikke sammen. 60-tallet er mer komplisert, jeg hørte og likte de største hitene, men da jeg oppdaget bandet for alvor tidlig på 70-tallet, var det ikke enkelt å få tak i musikken fra tiåret før. Pye ga heller ut samleplater enn å gjenutgi de originale albumene.
Utgangspunktet for at the Kinks ble favorittbandet, var samlealbumet «Golden Hour of The Kinks» - en fantastisk samling med singlelåter fra «You Really Got Me» i 1964 til «Apeman» i 1970, som plasserer Ray Davies der oppe med Paul McCartney, John Lennon, Bob Dylan og Lou Reed blant sin generasjons fremste låtskrivere.
Så kom «Golden Hour of Kinks vol. 2», et album jeg har sett beskrevet som «alle låtene du pleide hoppe over på de første Kinks-albumene samlet sånn at du kan hoppe over alle på én gang». En nedtur som fikk meg til å tro at den første samlingen var alt en trengte fra The Kinks og 60-tallet.
Men så: Den tredje og doble Golden Hour-samlingen, to hele timer med musikk: «Lola, Percy And Apeman Come Face To Face With The Village Green Preservation Society ... Something Else!», en tittel som på uelegant vis favner seks album - flere av dem var med i tilnærmet helhet.
Jeg fant ikke en dårlig låt blant de 44 på fire platesider, og jeg klarer ennå ikke å skille de tre sentrale «swinging London»-albumene fra 1966 til 1968 fra hverandre. Selv om jeg har hatt originalalbumene i sikkert 30 år nå, så er det dette massive samlealbumet som er min følelsesmessige referanse til låtene.
Jeg skrev patetiske fanbrev til The Kinks på 70-tallet og er glad at disse brevene ikke ble forfattet i en digital tidsalder, at ingen kommer til å få lese dem. Men verden er blitt mindre. Mens Ray Davies og lignende stjerners verden var milevis fra en norsk 15-åring, har jeg drøyt 40 år etter Ray Davies i telefonlista på mobilen. Ikke at jeg kommer til å bruke nummeret, men tilfredsstillelsen i at jeg faktisk har det, er stor.
Jeg har opplevd The Kinks, og senere Ray Davies solo, en rekke ganger på konsert siden de første gangene midt på 70-tallet, og han har spilt flere ganger i Trondheim. Det største konsertøyeblikket er nok «Storyteller»-seansen på Rockefeller på sent 90-tall, de svakeste er Norwegian Wood-opptredenen i 1996 (aller siste The Kinks-konserten) og hans soloshow samme sted i 2015.
Glad, men sliten helt på Norwegian Wood
Etter første gang jeg «passet ham opp» etter Kinks-konserten på Rockefeller i 1992, har jeg møtt ham flere ganger. En surrete britisk gentleman, en evig outsider. Jeg er blitt kastet ut fra bar med bror Dave og har delt en Dahls flaskepils med originaltrommis Mick Avory backstage i Olavshallen. Avory måtte slutte i The Kinks fordi Ray måtte velge mellom ham og Dave. Det er mange grunner til at det neppe blir ny gjenforeningen av The Kinks, 20 år etter siste konsert, men en av dem er at Ray mener ikkeno' Kinks uten Avory, Dave mener ikkeno' Kinks med Avory. Så der står nå den.
Ray Davies står ikke bare bak verdens flotteste poplåt «Waterloo Sunset», men også den nest fineste, vemodige «Days». En mer «guilty pleasure» er den romantiske balladen «Moments» fra det utskjelte filmmusikk-albumet «Percy» (en film om en penistransplantasjon, jeg har sett den).
Mitt største Ray Davies-øyeblikk var da han ba meg foreslå en låt til turnérepertoaret i 2009, og jeg dro til med nettopp «Moments».
- Oi. Ja, kanskje jeg skal prøve den, sa Ray - og det gjorde han. Ikke bare på konserten i Trondheim, men på hele turneen, og turneen året etter. Flere konsertversjoner finnes på Youtube. Tenk det. Han hadde ikke gjenoppdaget låten uten meg, en enkel Kinks-fan fra verdens utkant